Unawatuna - bading, sol, strand og apen Otto!

Etter at vi kom frem hit til Unawatuna i går kveld, har vi bare slappet av, badet og solt oss. Noen av jentene har også tatt spa i dag, noe som nok var veldig velkomment etter 3 uker på reisefot!


Jeg, Renie, Anette og noen av de andre jentene brukte i stedet dagen på å sole oss, siden vi gjerne vil være litt brune når vi kommer hjem. Endte med at vi ble veldig solbrent og nå må smøre oss med aloe vera og brannsalve hele tiden. Litt dårlig timing, siden vi skal på hvalsafari i morgen og tilbringe nesten hele dagen på båt... Men men, det går seg til! Er jo ikke første gangen jeg blir solbrent ;)





Ellers er det utrolig vakker her, og små, men hvite strender. Og vannet er helt turkis og kjempevarmt! Kan ikke si noe annet enn at vi koser oss kjempemye, og for min del kunne vi gjerne vært her litt lenger. Det skal bli godt å komme hjem og altså, men snø, grått vær og kulde frister ikke så mye kan du si! Hehe.


I dag gikk også en liten drøm i oppfyllelse, tro det eller ei. Jeg elsker jo som kjent aper, og vil gjerne ha en når jeg blir stor. Uansett, jeg og Renie var ute å bada da vi så to menn komme gående, med en liten ape i bånd langs stranda! Tok ikke lang tid før jeg var oppe for å i det sånn, og jeg fikk til og med kose masse med den og ta bilde. Så nydelig! Det gjorde hele dagen min, å få ha lille Otto (som apen het) på fanget og bare kose med han. Helt nydelig! :D


Ellers i dag har vi egentlig ikke gjort så mye, eneste var vel at vi møttes på fortet i Galle halv seks for å få med oss solnedgangen alle sammen, også dro vi å spiste :) En veldig deilig dag! Trenger litt ordentlig avslapning iblant :)

Alene i den store verden

Når globalt er på tur, reiser vi stort sett i følge. Minibusser, store busser, tuk-tuk, fly. Greia er, vi drar normalt i flokk når vi er på reisefot. I dag var det derimot ikke en samlet gjeng som skulle dra fra Hikkaduwa til Unawatuna, en reise på rundt fem mil. Det hadde svirret rykter om det en stund, men på formiddagen i dag ble vi dumpet i Hikkaduwa, og fikk beskjed om å komme oss på egenhånd til vårt nye hotell. Desto mindre penger som ble brukt på reisen, desto bedre. Konkurranseinstinktet ble raskt vekket.

Vi ble til slutt en gjeng på fire jenter; Ida, Kristina, Nina og Frida. Turen begynte med at vi fikk kjøre gratis inn til byen med en hyggelig ung mann som kjørte tuk-tuk. (Trehjuling.) Etter det møtte vi bl.a. annet på en lokal bekjent som ville sponse reisen vår med sånn ca. 1 krone. Videre vandret vi rundt i byen en stund og etter å ha kommet i samtale med flere hyggelige mennesker, økte reisekassa med noen små kroner til. Neste skritt var å hoppe på en lokalbuss med destinasjon Unawatuna.

Som litt småforvirret turist er det lett å ikke ha oversikt over hvor mye transport og lignende skal koste, og det er lett å bli lurt. Det tok ikke lang tid før vi fattet mistanke til billettmannen på bussen. Etter litt mumling og undrende blikk, tok vi til slutt mot til oss og spurte en medpassasjer om hva som var rett og galt i singalesisk busskultur. Jada, vi var godt lurt, men hjelpen var nær og kom i forkledning av en gammel mann med bart. Han forbarmet seg over oss, og ikke bare hjalp oss med å få riktige billetter, men også med å sponse turen videre med 100 rupees. (5 kroner.)

Jentegjengen hoppet av bussen i Galle, og innså raskt at turistene ikke helt nådde de kanter av landet som vi nå var i. Etter omkring tre minutter var det noen som filmet oss med en mobil, og blikkene var sånn ca like diskré som de gamle tangamennene vi har sett en del av på strendene her. Likevel suste vi en del rundt i sentrum, snakket det vi klarte med lokale og hoppet til slutt på en svett og fantastisk buss videre.

Turen var trang, klam, full av spennende lukter og veldig koselig. Når vi til slutt kom fram til byen tok vi beina fatt og tuslet den siste kilometeren mot hotell og hav. Vi ankom ca. én time etter alle andre i klassen, men jublet litt for oss selv når vi fikk vite at vi hadde klart å komme frem med minst utgifter av alle i klassen. 5 mil med buss og tuk-tuk, fire personer: 85 øre per person. Det er egentlig ikke verst å reise lokalt.

Hilsen Nina og Frida

DYKKERLAPPEN I BOKS!

Etter tre dagers intensiv dykkeropplæring (både i undervannsgrotter og i sunkne skip), har vi nå tatt dykkereksamen, og 10 av 10 har bestått! Hurra! nå ser vi frem til masse dykking fremover, og vi begynner i morgen med gratisdykket vi fikk fordi alle bestod!

Å kastes inn i det fremmede

Det er ikke ofte man får sjansen til å kastes direkte inn i en fremmed kultur! Du får beskjed om at nå skal du tilbringe to netter sammen med vilt fremmede mennesker, med nye skikker, språk, være måte, daglige gjøremål, og som du mest sannsynelig ikke kan snakke engelsk. Høres kanskje skummelt ut? Men da skal du høre her. Mine to netter hos min familie har herved blitt et fantastisk minne for livet.
Hele denne opplevelsen startet med at vi ble plassert en og en hos hver familie. Usikker stod jeg i dørånpningen med 20 kg i ssekken på ryggen. Med små skjelvende skritt steg jeg inn i et rosa murhus. Det første som møter meg er ei søt lita mor som kommer mot meg med åpne armer. Hun viser meg inn i den lille stua si og forklarer med kroppsgymikker hvor jeg skal sove. Det tar ikke lange tiden før jeg merker at dette er et trygt hjem med mye hjerterom. Hele tiden strømmer det på med nye ansikter som vil hilse på meg. Føles litt som å være på utstilling, bare at du i dette tilfellet er maleriet. Og til tross for litt språkproblemer og vansker med alle navnene, ble jeg på kort tid kjent med hele familien og slekten, pluss en rekke naboer. Ville en slik velkomst ha forekommet i Norge? Neppe!
Selv om noe av poenget med homestayet var at vi skulle delta i kvinnenes mikrofinans bedrifter, ble det lite med det. Jeg fikk rett og slett ikke lov! Tenke seg til at en gjest skal jobbe, nei det blir feil. De tok så godt vare på meg at jeg nesten fikk dårlig samvittighet. Moren løp bokstavelig talt etter meg med en stol som jeg skulle sitte på. Jeg ble også veldig glad i toåringen i familien som nettopp hadde lært seg og snakke. Han laget til og med en sang til meg der innholdet ikke var mindre en mitt navn, dog med en annen vri på uttalelsen: Anitta, Anitta, Anitta...
Takker masse for at jeg fikk denne sjansen. Med meg har jeg nye opplevelser av en fantastisk kultur, og nye kunnskaper om micro finans.

heihei alle sammen!

I dag har vaert en veldig artig dag. Den startet med at noen mistet en stige ned paa taket rett utenfor vinduet til Lovise og meg, og gjorde slik at vi braavaaknet begge to og skjoente ingenting. Men det er saant som skjer, og da hadde vi i hvertfall god tid foer vi skulle dykke!

Da vi kom fram til dykkerstedet hadde vi foerst bassengtrening, og oevde paa aa ta av masker og dele luft og litt forskjellig =D Var utrolig merkelig og spennende aa puste under vann, og proeve aa holde seg rolig mens man tenkte paa alt. Etter litt teori og lunsj fikk Lovise, Frida, Anette, Ida, Astrid og jeg beskjed om at vi ikke rakk aa dykke i havet i dag, saa vi slappet litt av og saa en dykkefilm, foer instruktoeren vaar kom inn og sa vi fikk tid likevel! Da var vi raske med aa faa paa utstyr, og loepe til baaten. Saa startet moroa! en etter en dykket vi ned i vannet, og da vi var kommet 10 m under kunne vi se mange forskjellige fisker og havbunn- det var helt utrolig! Jeg maatte bruke noen minutter paa aa ta innover meg alt det fantastiske rundt meg, og om jeg hadde vaert skeptisk foer er jeg i hvertfall ikke det naa! Det var utrolig deilig aa dykke, og det foeltes faktisk naturlig aa vaere under vann paa denne maaten=D gleder meg masse til i morgen, da skal vi utforske enda finere omraader i havet!

Er helt herlig aa vaere i Hikkadua- strand og sol etter mange opplevelser rundt paa sri lanka. Jeg elsker saerlig aa leke i boelgene, da faar jeg virkelig foelelsen av aa vaere paa tur! Naa tenkte jeg at jeg skulle gaa en kveldstur langs stranda men noen av jentene foer jeg legger meg, men hilser fra alle!

Haaper alt er bra med dere hjemme i Norge, vi ses snart!

varme klemmer fra Ragnhild!

homestay!

Som aller siste dame, ble jeg sluppet av hos min familie, forvirret og ganske redd. Selv om ingen i den muslimske familien snakket engelsk (eller norsk), fant jeg fort ut at dette var en hyggelig familie, som ikke ville meg noe vont.
Huset var relativt stort og hadde grei standar til tross for noen skader etter tsunamien som kom for 5 aar siden. Men inne i huset var det nesten ingen moebler, de hadde en komode, en soffa, fire plastikstoler og to senger. Den ene sengen skulle vaere min de to neste nettene.
Mens jeg var der var huset alltid fullt av mennesker som kom for aa se paa meg. Foers lo de litt, saa tok de kanskje noen bilder med mobilene sine, og de som kunne, snakket litt engelsk til meg.
Om kvelden fikk jeg en stor middag med masse forskjellig. Jeg likte det ikke saa godt, for det var saa sterkt, saa for det meste spiste jeg broed og ris og drakk te, masse te. Middagen ble servert paa gulvet paa en yoga matte, og bestikk fikk jeg ikke. Det var ganske goey, og de lo faelt av meg naar jeg skulle spise risen med hendene. Kvelden kom og det var legge tid. De pakket mygg nettingen rundt sengen min. Saa hentet jentene i familien sine yogamatter og la seg rundt sengen min. Moren sa god natt (antar jeg) og slo av lyset. Alt dette gikk saa fort at jeg ikke rakk aa kle av meg, smoere meg med mygg spray og permitrere sengen, men pytt pytt.
Homestayet alene i Sri Lanka var en spesiell, men goey opplevelse jeg ikke kommer til aa glemme med det foerste :)

Vask, motorsykkel og myggstikk

Ja, som dere sikkert allerede har fått med dere har vi altså nå fullført turens første homestay. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var en helt utrolig spesiell opplevelse som hvertfall jeg aldri kommer til å glemme. Vi ble kjørt til Kinnya (litt usikker på rettskrivinga her) som er en liten landsby noen av oss skulle bo i. Jeg var den første som ble kastet ut av bilen og inn i huset til noen helt ukjente mennesker. Familien min bestod av en mor og hennes sønn på 8-9 år. Mannen i huset var i fengsel (fikk aldri svar på hvorfor han var der, men det er desværre slik at det å være tamil noen ganger blir sett på som å være grunn nok). Huset var hele tiden fullt av mennesker som gjerne bare stod og såg på meg og smilte. Det tok også en stund før jeg fant ut at det bare var en mor og en sønn som faktisk bodde i det huset med tank på at alle oppførte seg som hjemme.

Ettersom engelskkunnskapene ikke var de beste, merket jeg fort at kommunikasjonen noen ganger var litt vanskelig. Det ble en del pinlige stillheter i begynnelsen og smilemusklene fikk virkelig kjørt seg (når smiling stort sett var den eneste formen for kommunikasjon vi hadde). Etter å ha sittet og smilt til utallige mennesker som kom og gikk, og smilte og lo, kom det til slutt en dame jeg kom til å bruke mye tid sammen med. Hun kunne litt mer engelsk enn de andre, så vi satt og snakket en stund før hun plutselig sa at jeg skulle bli med hjem til henne for å se hvor hun bodde. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og fulgte lydig etter henne bortover gaten. Da vi kom til huset hennes fant hun plutselig frem en motorsykkel og sa at vi skulle ut og kjøre. Veldig overrasket satte jeg meg bak henne på motorsykkelen og kjørte. Jeg oppdaget fort at hennes mål var å vise meg frem til mest mulig mennesker på kortest mulig tid. det ble mye "kjør-stopp-tut-vink-kjør til neste hus" denne kvelden. Noen steder stoppet vi og besøkte folkene på skikkelig. Det vil si at vi gikk inn i huset og satt der i max 10 minutt før vi måtte videre til neste hus. Veldig overraskende, men utrolig hyggelig var det siste huset vi besøkte huset til Renie. Her satte vi oss til og med ned og drakk et glass cola før vi kjørte videre. Når klokken var rundt 22, hadde joeg komt meg tilbake til huset mitt, spist middag og gjort meg klar til sengen. Lite visste jeg at neste dag kom til å bringe flere overraskelser og MYE mer oppmerksomhet.

Etter litt soving av og på, stod jeg opp litt over klokka 6. Det første som møtte meg da jeg kom ut døren var et forskrekket og bekymret ansikt fra moren i huset. Astrid hadde nemlig ikke brukt hverken myggnett, myggspray eller vifte, og hadde dermed både ansiktet armer og bein fulle av myggstikk. Det plaget meg egentlig ikke noe særlig, men oppmerksomheten rundt det skulle vise seg å bli litt mer enn forventet.

Det mest spesielle jeg opplevde under oppholdet var morgendusjen. Etter å ha drukket en kopp te fikk jeg beskjed om at jeg skulle dusje. Jeg fikk med meg et håndkle, et skjørt og såpe og ble vist ut i hagen der de hadde sitt dusje-område. Jeg fikk skjørtet tredd over meg som en kjole og fikk beskjed om å sette meg ned. Lydig som jeg er, satte jeg meg ned, og før jeg fikk gjort så mye som å blunke, fikk jeg en bøtte med vann over meg. Mens jeg satt på bakken fikk jeg såpet inn både håret og kroppen. ikke bare av en, men av 3 damer. Etter mye innsåping og skylling ble jeg til og med tørket av disse 3 damene. Jeg var nemlig ikke effektiv nok når jeg prøvde å gjøre det selv.

Ellers fikk jeg som sagt altfor mye oppmerksomhet av myggstikkene. Og selvfølgelig var det en dame som hadde dødd av dengufeber denne dagen, så oppmrksomheten og bekymringene fra folk var heller uønsket. Jeg spurte en av daene litt forsiktig om hun trodde jeg kom til å få dengufeber siden alle reagerte såm kraaftig når de såg meg, og jeg fikk til svar at jo, det kom jeg nok til å få. Det var en litt mer skeptisk Astrid som la seg den kvelden, og ventet på at feberen skulle slå til. Heldigvis skjedde aldri dette. Ellers brukte jeg også denne kvelden bak på motorsykkelen hvor vi også denne kvelden besøkte x antall familier. Denne kvelden endte også besøksrunden hos noen kjente- Tone og Nina. Veldig koselig og overraskende fra begge sider.

Tredje og siste dag brukte jeg også på motorsykkelen til min gode venn, Motorsykkeldama. I korte trekk kan man vel egentlig si at oppholdet ble brukt bak på en motorsykkel og på besøk hom utrolig mange mennesker som smilte like mye når de fikk besøk av en rødprikkete hviting som var spist opp av myggen. Alt i alt en fantastisk opplevelse, som sent vil glemmes! :)

Homestay!

Jah, nå har vi hatt noen hektiske dager med opp å ned på Adams Peak, med lite søvn og såre legger.. Men det var en herlig opplevelse jeg aldri kommer til å angre på at jeg tok, det å stå på toppen av fjellet, musikk og masse mennesker rundt deg og se på den nydeligste soloppgangen du noen sinne har sett.. helt fantastisk!
Vi reiste så ut til Trincomalee hvor vi ble plassert i hver vår familie, veldig spennende!
Min familie var hinduer, en mor med 2 barn, gutt på 4 o g jente på 8.
Veldig spesielt å blir kjørt ut på landsbygda, sluppet av hos en ukjent familie som ikke prater engelsk og du vet du må stole 100% på deg selv. Prøve å kommunisere på alle måter det er mulig og være høflig og anstendig.
Det var ingen problem, familien tok så godt imot meg, plasserte meg på en stol midt i rommet, gav meg te og kake å inviterte naboer og venner for å komme å "se" på meg, det var litt ubehagelig i begynnelsen men ble fort vant til alle de stirrende og smilende ansiktene.
I begynnelsen var jeg ikke sikker på hvor mange som bodde i huset jeg sov i, for det var så mange som kom å gikk hele tia, spesielt to 19år gamle jenter, de var med meg store deler av tiden og benyttet sjansen til å kle meg opp i Sari , sminke og pynte meg masse.
Nattesøvnen var noe annet, husets seng var blitt gitt til meg siden jeg var gjest, mens familien sov på tynne stråmatter på murgulvet i stua, og om morgenenen var det opp kl 05,00 for å "menge" seg med resten av "familien" før skole å hverdagen begynte igjen!
Alle familiene vi ble plassert hos er medlem av BRAC - det er en Microfinansorganinsasjon som også strømmestiftelsen støtter. Vi fikk da sjansen til å føle på kropp å sjel hvordan det er å leve i fattige kår, og se hvordan microfinans påvirker hver å en familie.
Det var litt slitsomt på dag nr 2, med hjernen på høygir for kommunikasjon, og energi og søvnbehovet var på ca 0, men var spennende å bli med rundt i landsbyen å se hvordan møtene til Brac fungerer og hva damene som låner må igjennom.
Kvelden ble fylt med masse glade mannesker som dro meg med ut i gatene og videre til templene for å be, litt spesielt å stå å be til noe jeg ikke kan legge sjela mi i, men det var en spennende opplevelse.
Så bar det videre til full familiesammenkomst med masse god mat, tamilsk såpeopera på tv og enda en anleding for jentene å pynte meg opp i sari.
Jeg følte jeg fikk mye innsikt i hvordan livet deres er, og hvordan de opppfatter hverden og hverdagen. Det å ikke kunne gå lengre enn visse grenser uten risiko for å bli arrestert pga de er tamiler, begrenset skolegang og jobbmuligheter.

Ellers så har jeg ingen ting å klage på angående Sri Lanka turen, alt har vært bedre enn mulig forventet! Det er så mye som har gått dypt inn i meg og kommer til å ha med meg resten av livet.
Nå nyter vi livet i Hikkaduwa, og gleder oss til masse sol, badin og dykkelappen.

Btw:
- Mamma og Pappa - jeg har det bra, alle lemmer i behold og nyter alt jeg ser, hører, smaker og føler. Prates når jeg kommer hjem!

Stor klem Fra Renie

Har nå bodd to dager hos en fantastisk hyggelig muslimsk familie på østkysten. En merkelig opplevelse å bo alene sammen med en folk som ikke kan så godt engelsk uten å ha de andre jentene å støtte seg på, men lærerikt og spennende var det. Vi var fire jenter som ble kjørt litt utenfor byen Trikomalee og regelrett dumpet utenfor huset til våre familier. Familien min besto av mor, far og en veldig skravlete liten jente på tre år som var farens store stolthet.
Rundt gårdsplassen som krydde av høner og kalver var det fire andre hus som diverse familie bodde i. Husene var enkle murhus med lite møbler, men de var rene og fine. Naboer og familie gikk inn og ut av husene hele tidden for å hilse på meg og alle som kunne engelsk ble hentet så vi kunne snakke sammen. utrolig gjestfrie var de og jeg fikk mer mat enn jeg kunne klart å spise på en uke.
Første kvelden ble jeg plassert i en stol med fire generasjoner kvinner rundt meg og drakk te, mens de skravlet i vei og lo av og med meg. En av de kunne litt engelsk så vi fikk snakket litt om familien min og deres. Flere unger enn jeg kunne telle var innom huset for å peke og fnise litt. Fikk god middag og så på en skikkelig bollywoodaktig såpeserie med familien før jeg gikk og la meg i det som tydeligvis var den eneste sengen i huset. Faren forsikret meg om at jeg bare kunne sove så lenge jeg ville siden jeg tross alt var gjest, men sto likevel opp kl 7. Etter frokost ble jeg og de andre jentene hentet av BRAC, en mikrofinansorganisasjon, som hadde gitt lån til de familiene vi bodde hos. Vi fikk være med på lånetager møtene og lære om hvordan systemet fungerer. (Forteller mer siden) Min familie hadde fått lån tre år tidligere og startet en liten butikk. . Neste dag tok faren i huset meg med på tuk-tuk tur rundt i nabolaget, viste meg et market(ble litt stirra på følte jeg), kjørte til stranden og viste meg et minnesmerke over tsunamiofrene i området og han fortalte litt om hvilken katastrofe det hadde vært. Så var vi innom hans søster, og mor og venn 1, 2 og 3 og jeg fikk søt te med sukker alle stedene så var ganske tissetrengt da vi kom tilbake. Ikke lenge etter ble hentet og kjørt tilbake til Trikomalee og høre de andre jenetene fortelle at de hadde hatt det like fint som meg.

Adams Peak, ikkeno' problem!

Da har vi altså endelig kommet ned fra det fantastiske pilgerimsstedet Adams Peak, et hellig fjell for alle de fire store verdensreligionene som rager hele 2800 m over det vakre indiske hav. Hver vei (altså opp og ned) var det ca. 5200 trappetrinn. Det vil si at vi, spreke globaljenter som vi er, har gått over 10 000 trappetrinn i løpet av en natt!
Vi startet ferden oppover klokken 02:00, og selv om det var en slitsom og en smule andpusten tur opp, kom vi faktisk frem i goood tid til soloppgangen. Så den siste timen ble tilbrakt med å sitte å drikke te og skravle, veldig koselig :)

Når vi kom helt på toppen og sola begynte å stige, var vi alle veldig glade for at vi hadde kommet oss opp. Det var utrolig vakkert, og litt rart å se de fleste skyene under oss, samt de fleste fjellene rundt. Det var også veldig spesielt å se hvor mye dette fjellet og den pilegrimsferden som vi nettopp hadde tatt del i betydde for enkelte. Noen gråt, andre ba, ropte hallelujah og man så at det betydde virkelig mye for dem! Helt fantastisk å få vært med på.
Men, som vi alle vet, når man går opp så må man også komme ned på et eller annet vis, og siden det kun var trapper der, ingen heis, så måtte vi pent gå ned også. Det viste seg å være en litt større belastning for både kropp og sinn, særlig siden solen også var oppe og varmet ganske greit. Jeg og Ragnhild tok det pent men lattermildt, og det endte med at begge to vrikka foten og fikk litt gratis godteri. Vi var en liten stund i tvil om de hadde bygd på veien i løpet av natten, siden den plutselig var uendelig lang, men det viste seg at det bare er vi som har dårlig hukommelse. En tur vi aldri glemmer!

Nå er vi kjempeglade for at vi har gjort det og er ferdig med det, så ingen kan si vi er late lenger! :p

I morgen turer vi videre til Trincomalee, en by på østkysten hvor vi skal bo hjemme hos hver vår familie i et par dager. Det blir nok spennende!
Nå blir det deilig å sove, har vært oppe i nesten ett døgn og vi er kjempeslitne!

Koz og klemz fra deres kjære og vakre Ragnhild og Silje! ;)

Ape besøk og elefantridning!

Turen begynte veldig bra for min del. Jeg fikk 60 loppe bitt de første dagene, så det var ikke så hyggelig. Men resten har vært super. I natt bodde vi på et 5 stjernes luksus hotell, som var utrolig fint. Vi spiste mye god mat (så mye at det gjorde vondt i magen), sov i store myke senger, badet i basseng og tok livet med ro. Jungelen vokser rundt og over hotellet, og er verdens første øko hotell. Det var litt morsomt i dag tidlig når jeg kom innpå rommet vårt, for da satt det nemlig en ape i sengen til Kristina. Tommy hadde advart oss om å ikke ha åpen balkong døren, men det var glemt i morgenrhuset. Når han så meg hadde han et skikkelig busted uttrykk i ansiktet, hadde en sukkerpose i den ene hånden og løp fortere en svint ut når han så meg. Det lå sukker utover hele rommet, bananen til Kristina var opp spist og våtserviettene til Kristina lå på noen planker utenfor verandaen. Så jeg var den tapre helten som klatret ut for å redde servittene til Kristina.

Vi drog fra hotellet etter lunsj og da var det elefantridning som stod for tur. Vi hadde tre elefanter som vi red på. Den jeg red på het Ranie og var 25 år gammel. Elefantene hadde platåer som vi satt opp på, også byttet vi på å sitte i nakken. Det var utrolig artig og en fin opplevelse. Elefantene var skikkelig søte og snille. Vi gikk inn i jungelen og kom til et vann der elefantene gikk uti og sprutet vann på hverandre. Så det ble en våt tur og hyggelig tur!

Herlig overraskelse!!

Endelig har vi klart aa faa igjen folelsen rompe aa laar etter noen dager med endelos meditering og "silent treatment", ikke det at enkelte av oss klarte aa holde kjeft, som Louise og Tone som hylende kom inn paa rommet vaart kl 4 om maarran aa trodde at vi hadde forsovi oss eller Silje og Astrid som ble angripi av blodigler.. Fikk vite mye mer om hvordan meditasjon og buddisme henger sammen, og hvorfor buddha mener man skal meditere, veldig spennende selv om de fleste av oss ble litt skuffet, Det som skulle vaere den fredfulle og harmoniske religionen endte opp med aa bli endelos og egoistisk for flere av oss! Men laererikt var det jo, baade for kropp, sjel og nyskjerrigheten.

I gaar fikk vi vandre litt fritt rundt i Kandy der vi smaashoppet litt og ellers utforsket byen for vi hadde felles middag paa "The Pub."
Det kommer vel ikke som en bombe naar jeg forteller at nyttaarsforsettet har sviktet og karmaen er snudd og at kvelden endte med matforgiftning for min del, og sverger hoylytt at jeg aldri skal spise melk og eggprodukter i utlandet igjen!!

I dag var det lagt opp for tur til Sigiria - et par timers gaatur opp og en times tid ned igjen, det var sikkert en herlig tur for resten av jentene, men igjen pga matforgiftningen, veske og energimangel ble det en rolig dag for meg. Tommy hadde en "liten" overraskelse til oss, mens jentene var paa gaatur dro vi til hotellet som da fantastisk nok er et 5 stjerners hotell, verdens forste miljovennlige hotel, bygget i samsvar med jungelen. Saa dere kan tenke dere hvor vakkert det er her!
Her laa vi aa slappet av til jentene kom til den saakalte lunchen vi skulle ha for vi egentlig skulle videre til et skikkelig "nedslitt sted med mye insekter"! Saa etter motet med en sliten gjeng og mye god mat ble bomben sluppet at det var her vi skulle bo og det var bare aa sjekke ut rommene - Det var mange lykkelige jenter her i dag for aa si det saann:)

Saa naa skal vi pynte og kose oss, nyte utsikten, bassenget, sengene og maten til i marra!

Store klemmer fra Renie

Meditasjon i de sri-lankiske fjell

Nå har vi kommet tilbake til Palm Garden i Kandy etter å ha tilbringt to netter på meditasjonssenteret. Vi har kommet tilbake med nye erfaringer, stive ledd og muskler, og forhåpentlig et lettere sinn. Vi ankom meditasjonssenteret ved lunsjtider, og allerede etter det første steget vi tok ut av bilen oppdaget vi at det lå en fredfull stillhet over hele stedet. Ikke bare er atmosfæren bra, men stillheten var bokstavelig talt til å kjenne på. Det er nemlig ikke tillat å snakke der! Dere kan jo tenke dere at dette bydde på utfordinger! Senere ble vi tatt med opp i skogen hvor vi skulle ha vår første meditasjon. Kan tenkes at det var et flott syn. 13 globaljenter kledd i hvite "laken" med beina stivt i kors, mens vi svaiet medtretoppene i takt med vinden. Det skal jo være en ganske vakker og bra ting det å meditere. Men dog, ikke like gjennomførbart!

For det første så er det begrenset hvor lenge man klarer å sitte med bena i kors. Og skulle man klare det en liten stund, så begynner man etterhvert å bekymre seg for blodsirkulasjonen. For det andre så skal sinnet være tomt for tanker. Dette er heller ikke lett når mye nytt skjer rundt deg! Men vi hadde tiden til hjelp. Hver meditasjonsøkt varte i ca 1 1/2 time, dette gjorde vi 3 ganger om dagen. De fleste av oss kom nok mer inn i det etter hvert, til tross for det slettes ikke er en lett sak å holde seg våken under meditasjonen klokken 5 om morran.

En annen aktivitet som også bydde på utfordinger var yoga! For Tommy, Anette og Silje sin del, kunne vi sammenlignes med et furutre som bes om å bøye seg ned til bakken, uten å knekke! Resten av gjengen kom gjennom all bøyingen og tøyingen med glans.

Men alt i alt kan vi vel med hånda på hjerte konkuldere med at det var en veldig lærrik opplevelse. Vi har alle fått mye ut av det!
Nå skal vi inn til Kandy og kose oss med god mat! Håper at står bra til i storslotte Noreg!!

Og til slutt, en personlig hilsen til gutta! Ja, dere vet hvem dere er! Best for dere at dere følger med på bloggen, og at dere svarer! Ellers blir det harde kår når vi kommer tilbake.



Kjærlig hilsen fra Silje og Anette!

Hei igjen:) Vi har det fortsatt bra bare saa dere vet det. Spiser nydelig Sri Lankisk mat mens vi venter paa klarsignal til aa dra opp i jungelen. Blir nok i morgen. Imens koser vi oss paa taket og ser paa sote ekorn og soler oss. Klem fra Kristina og Ida

Ankommet Sri Lanka

Hei og hopp alle sammen! Etter a ha hengt utenpa (!) lokaltoget i ca 2,5 timer er vi na ankommet byen Kandy (som er like sweet som den hoeres ut som;) ) Vart opphold her i Sri Lanka startet i gar med et deilig bad i det indiske hav i solnedgangen etter et dogn pa reisefot. Temperaturen her er upaklagelig, rundt 30 grader, og sola steker. I dag er det valgdag, og vi venter i spenning pa valgresultatet. Blir det regjeringsskifte kan det resultere i portforbud og opptoyer i morgen, noe som vil si at vi ma vaere her pa hotellet en dag lenger for vi drar inn i jungelen og mediterer sammen med buddhistmunkene. Vi koser oss glogg ihjel og skal snart spise middag og spille poker pa taket:D

Hilsen Tone, Nina, Alex, Ragnhild og resten av globaljentene!

Destinasjon: Sri Lanka

Hallo bloggen, hallo verden, hadet bra trauste gamle Norge.

Da var det på'n igjen. I morgen drar globaltjentene til Sri Lanka, og ser ikke snøværet på Moi før kalenderen viser mars. Jeg misunner oss, så bra kommer det til å bli. Det blir Buddhaer og det blir strender. Det blir dykking og det blir meditasjon. Oppmuntrer alle venner og familier til å følge bloggen så mye de kan, for reisen som snart begynner blir en det er verdt å vise oppmerksomhet.

Tjohei Norge, tittei Sri Lanka!

Siste dagen!

Ja, da er vi paa vei hjem dere!
I gaar var vi alle paa restaurant og spiste avskjedsmiddagen. Det var litt trist. Melissa og Tommy holdt hver sin tale, og vi ble vel alle litt roert. Vi har hatt det fantastisk deilig her nede og vi kommer til aa savne varmen og chapati og bodabodaturene og apene og ananas og Lino og Melissa.
Men det skal bli fint aa reise hjem til varme dusjer, dyner, frisk luft, melk, melkesjokolade, grovbroed, makrell i tomat, pysj, springvann, og ikke minst dere.
Alex og Nina

En liten bildesamling fra de siste dagene i Uganda

Nå nærmer det seg slutten og vi holder på med siste delen av Kenya/Uganda 09. For meg som lærer har det om mulig vært den beste studieturen jeg har gjnnomført. Det handler ikke så mye om hva slags arbeid som ligger bak eller hva slags aktiviteter og prosjekter vi har gjort...Men det dreier seg mer om at i år har Melissa og jeg vært så heldige å hatt med oss en enormt taknemlig og positiv gjeng. Det har vært lett å gi nettopp fordi jeg som lærer har fått så mye tilbake. Jeg må innrømme at jeg har vært veldig stolt av klassen i år:)

Vi har nå vært gjennom nesten to uker med ekstrem kulturlæring, bistandsarbeid og utviklingsspørsmål samt fått et innblikk i hvordan FN jobber med miljøutfordringen vi står overfor. Elevene har fått vært i et sårbart og kriserammet område og sett med egne øyner hvordan den globale oppvarmingen går utover de aller svakeste. Alle disse temaene får nok dere der hjemme både se mye til og høre mye om, da jeg regner det for 100% sikkert at en så engasjert gjeng som jeg har hatt med ikke vil la være å spre sin nyervervede kunnskap videre:)

Dennne siste uka er vi i Uganda hvor det har vært fokus på å ha det moro samt å sprenge personlige grenser. Nedenfor finner dere et lite slideshow som viser noe av dette. Etter hjemkomst vil det også bli lagt ut film fra både strikkhoppinga og de 48km med ellevill rafting vi har lagt bak oss...Følg med, følg med.

Kampala!

Naa sitter jeg i kampala, bare 3 stusselige dager igjen! Alt vi har vaert igjennom virker saa fjernt naa som det snart er hjemreise, men alikevel noe jeg aldri ville levd foruten! Liker forsaavidt Uganda bedre enn Kenya, mye frodigere, renene, trivligere og rett aa slett herlig, kan kanskje ha noe med adrenalin, strikkhopp og rafting aa gjore men fortsatt! Adrift resort er et paradis i mine oyne, sitte i sola med noe kaldt og ha den nydelige utsikten over nilen, ornene som flyr og se en og annen rafte flaate flyte forbi! Silje, Anette og Jeg har bestemt at vi skal tilbake!! 2011 er aaret:D Gleder meg masse allerede:D

Hoppe i strikk er noe av det skumleste og artigste jeg noen gang har gjort, adrenalinrushet var utrolig! Saa mye mot det tok for aa kaste meg utfor den kanten, hadde det ikke vaert for Lovise og hennes pepptalk hadde jeg aldri hoppet, saa skylder hu saa mye! Saa synd at Gavin(vaar bungeeman) fikk malaria og at det ikke ble mer enn 1 hopp paa vaer, for fikk skikkelig blodpaatann naar det forst var gjort!!

Er for oyeblikket mokkalei omelett, toast (tort halvvarmt brod) chips og laaaange ventetider paa aa faa mat! Saa har sitti aa prata om alt det vi savner av mat og hva vi skal spise naar vi kommer hjem!

Uganda

Natt til loerdag reiste vi med nattbuss til Uganda. Standarden paa bussen var veldig fin til aa vaere Afrika-buss. Turen startet kl. 19.00 paa fredag og skulle ta 12 timer. Etter noen timer stoppet bussen for foerste gang. Da roeyk det og luktet svidd motor. Turen var bare saa vidt begynt, men bussen ville ikke ta oss lenger. Mekanikere ble tilkallet og etter en god stund kjoerte vi videre til neste gang den stoppet. Ingen av oss var helt sikre paa hva som skjedde, men vi stod der veldig lenge og det ble blandt annet skiftet dekk. Etter dette gikk bussen helt fint til vi kom til grensen til Uganda ca. tre timer forsinket. Vi kjoerte til Adrift resort i Jinja der vi skulle bo de neste fem dagene. Det foerste vi la merke til var hoppetaarnet vi skulle hoppe i strikk fra og den fine utsikten over Nilen. Alle jentene skulle sove paa samme rom med koeyesenger som rakk helt opp til taket. paa rommet var det ogsaa rotter og salamandere, men det var ikke saa farlig. 5 av jentene fikk hoppe i strikk samme dag; mens resten fikk en nervepirrende natt i venta. Alle de 13 toeffe jentene fikk hoppet til slutt. Noen syntes det var skumlere enn andre, men vi strakk alle grensene vaare og hoppet i det.

Hilsen fra Mari, Ida og Astrid :)

kontraster!

I dag har vi opplevd en helt annen side ved Afrika. Vi har nemlig vært på luksushotell! Det var en veldig kontrast å komme fra primitive Ngurunit (med alt fra manyattsoving på greiner og kuskinn, og bæring av 20 liter vann på pannen, til nattlig danseritualer med masaikrigere (!!)), til dette- et elegant hotell midt i Nairobi med rene, hele toaletter (og jeg snakker vannklosset med papir, ikke skur med hull i gulvet), varmtvannsdusj, eucalyptussteambad, basseng og spa. På en måte virker det veldig feil å bruke penger på trening og massasje på et så fint hotell når vi de siste dagene har møtt tiggere og besøkt handicappede barn som knapt har mat, men på en annen side var det litt fint å få sett at afrikanere ikke nødvendigvis er ”de fattige barna i Afrika” som vi har inntrykk av fra media. Det var også deilig å få hente oss inn litt, og samle alle inntrykkene så langt- så vi bestemte oss for å nyte dagen fult ut. Mens noen av jentene tok ”Swedish massage”, benyttet jeg og Kristina muligheten til å være med på ”afro-step” og aerobic. Makan til stemning! Spretten instruktør, høyt tempo og techno remixer av gamle nittitallsslagere (bl.a. av A1, backstreet boys og westlife) gjorde at humøret var på topp (selv om vi ikke alltid gjorde trinnene så likt som de andre..)! På kvelden spiste vi på en etiopisk restaurant- nydusjet og pyntet (brukte til og med litt maskara…). En deilig dag, og nå er vi klare for slumbesøk og MYSA i morgen.

ellers må jeg bare si at jeg er utrolig fornøyd med hele opplegget, og ikke minst med den herlige gjengen vi er- 13 jenter, tommy, melissa og lino! Gleder meg til fortsettelsen! Hilser til alle der hjemme, forresten:)

på tur med verdens flotteste jenter

Jeg har jo vært altfor treg med å blogge, men nå har jeg endelig fått satt meg ned for å si litt om hvordan det har vært å ha globalgjengen med på tur.

Vi møtte hverandre på Nairobi Youth Hostel først, og det var utrolig koselig å vite hvem jentene var på forhånd etter de dagene jeg hadde hatt på Lundheim i forkant. Så bar det avsted til Maralal og hjem til huset mitt. Jeg var veldig nervøs for om huset fremdeles stod - og med unntak av noen puter osv. var alt som det hadde vært før. Lino koblet til dusjen igjen mens jentene var på SHERP, men det var tydeligvis bare jeg og han som hadde fått varmt vann av den. De beskjedne pikene sa ingenting om at den hadde streika og bare hadde kaldt vann - ergo ble det en strek i regningen at de ville gå så lenge uten å kunne få seg en skikkelig dusj.

Da vi kom til Ngurunit ble jeg overrasket over hvor lite klaging det var. Alle jentene var ytterst positive til alt. Selv da landroveren begynte å koke etter bare 30 km og jeg ymtet frempå at turen kunne ta kanskje en 15 timer i stedet for 9 var dette helt ok.

I Ngurunit hadde vi mange koselige stunder, og det var veldig koselig å få litt mer tid til å snakke med hver enkelt av jentene. Jeg lå i samme hytte som Kristina og Astrid i manyattaen, og de hadde mange kloke og interessante betraktninger å komme med.

Da vi var tilbake i campen i Ngurunit var det tydelig at et par jenter viste litt større fascinasjon for krigerne enn de øvrige jentene. Ragnhild og Silje grep sjansen og danset til krampa nesten tok dem. Jeg skjønner dem veldig godt, for sang og dans er jo noe av det jeg blir mest rørt og betatt av i Samburu.

Dere foreldre har all grunn til å være stolte over jentene deres. De har pågangsmot, viljestyrke, positive holdninger og sundt bondevett. I tillegg er de reflekterte og oppegående og en sann fryd å ha med på tur.

Kenya i perspektiv =p

Hei alle sammen =)

Det er helt utrolig aa vaere i Kenya igjen. Vi har naa vaert her en og en halv uke, men vi har opplevd utrolig mye paa saa kort tid. Disse dagene har vi opplevd Kenya fra mange sider- og sett de store forskjellene. Vi var jo i Ngurunit og bode i manyatahytter, og i gaar tilbrakte vi dagen paa et spahotell.. Ganske rart aa vaere med paa saa forskjellige ting, men det gir oss jo et perspektiv paa forskjellene ogsaa.

Vi laerer saa mye paa turen, og det skjer noe hele tiden. Det er mange inntrykk aa ta inn, men det er utrolig interressant! Og det er spennende aa se og oppleve kulturforskjellene.
Spesiellt spennende var turen til Ngurunit og Maralal, for det var helt nye steder for meg. Var saa koselig aa se huset til Melissa, og besoeke barneskolen. Det var ogsaa helt utrolig aa bade i en foss ned fra et lite fjell langt ute I bushen, for saa aa danse masse med masaikrigere, sove i roeykfyllte hytter med lam, geiter, katter og masaier og saa bli angrepet av knitredyr paa natten- men alt har virkelig vaert en opplevelse!

Gleder meg ogsaa veldig til vi drar til Uganda paa fredag, da skal vi ta nattbuss i veldig mange timer foer vi ankommer loerdags morgen. Saa er det rafting, elvepadling og strikkhopp paa programmet, saa det kan jo bli spennende! Er saa gla for aa vaere paa tur, og gruppa er utrolig bra. Kjempekoselig aa vaere 13 jenter og Tommy, Melissa og Lino, saa gleder meg bare til alt vi fortsatt skal oppleve sammen! Haaper alt er bra med alle som er hjemme i Norge, hilser fra alle her =D

Varme Kenyaklemmer fra Ragnhild

Tilbake i Nairobi!

Etter et lite besok i samburuland, mote med masaiene og hjemmet til melissa er neste destinasjon Nairobi igjen!
Det var utrolig godt aa faa alt det vi har opplevd den siste uka litt paa avstand og fordoyd alle inntrykk, og gjort seg en oppfatning av ting. Det maa vaere deilig aa bo i et samfunn der penger, tid og renslighet ikke har saa stor betydning. Bare man har tak over hodet, mat i magen, familie og venner rundt seg er man fornoyd. Laaangt ute i odemarken der man skulle tro at ikke en sjel levde, har de de smaa utrolig koselige manyattaene og dyrene som vandrer fritt omkring. Masaikrigerne er saa utrolig pene, med sterke farger, fjaer og smykker. Dere skulle hort de synge om kvelden, aldri hort liknende, det var helt herlig og sovne til.
Selvfolgelig klarte Renie aa bli syk i Ngurunit, med smerter i hele kroppen, feber, saar hals og tett nese. ikke det at det kom som en bombe! :P Men det gikk heldigvis fort over takket vaere Melissa aa hennes Coldcap piller og at Tommy og jentene passet saa godt paa meg!

Saa naa tilbake i Nairobi har hviledagen kommet og hele gjengen har vandret av sted til "luksus" hotellet borti street'n! Det var litt av en kontrast fra det vi har vaert igjennom, saa folte meg litt utilpass, men inrommer at det var utrolig herlig aa faa en varm dusj, trent litt, bada i bassenget og tatt litt steam... skulle bare vist hvor godt vi luktet hele gjengen!!
Siden vi luktet saa godt og var saa rene, kledde vi oss i finstasen, sminket oss og gikk ut aa spiste paa en etiopisk restaurant. Det var utrolig spennende god fingermat, saa det skal jeg absolutt spise igjen!

Masaiaktiviteter

Lørdag våknet vi opp i manyattaen. De fleste ganske slitne og trøtte, men godt fornøyd med en natt på kvister og kuskinn. (Jeg sov ikke så mye, for jeg hadde en kjempeskummel høne i fotenden som lagde rare lyder). Etter frokost skulle vi få oppleve hvordan det er å være masai. Vann- og vedhenting sto for tur. Med friskt mot dro vi ut på jakt etter vann. Vi måtte grave små groper i jorden som det kom vann i. Vannet øste vi opp i små og store beholdere som vi bar på ryggen eller hodet tilbake til manyattaen. Jeg har fornyet respekt for alle masaier som henter vann hver dag, etter å ha båret 20 liter i et bånd rundt hodet.
Vedhenting var neste post på programmet. Vi sanket kvister fra trær og på bakken og bar dem på ryggen tilbake til manyattaen. Jeg tror nok vi så ganske komiske ut, for folk lo og pekte. Men det virket som mamaene våre ble glade for vann og ved, og vi syntes i alle fall det var fint å få gjøre noe som takk for gjestfriheten.