Sa en gang en levende mann fra Bsharri, en syrisk provins i det Ottomanske riket.
"Altfor mange fragmenter av min ånd har jeg strødd utover disse gatene,
og altfor mange barn av min lengsel går nakne mellom disse åsene,
og jeg kan ikke forlate dem uten sorg og smerte.
Det er ikke et klesplagg jeg tar av meg i dag, men en hud som jeg river av med mine egne hender.
Heller ikke er det en tanke jeg legger bak meg, men et hjerte som er mildnet av sult og tørst.
Likevel kan jeg ikke vente lenger.
Havet som roper alt til seg, roper også til meg, og jeg må gå ombord.
For selv om timene brenner i natten, vil det å bli bety å fryse til iskrystaller og bindes til jorden.
Gjerne vil jeg ta med meg alt som finnes her. Men hvordan kan jeg gjøre det?
En stemme kan ikke ta med seg tungen og leppene som gav den vinger. Alene må den fly gjennom luften.
Alene og uten sitt rede må ørnen fly mot solen."
Håper dere får like mye igjen fra disse ordene som det jeg har fått=)
God høstferie alle sammen!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
nydelig, Helene... Simpeltent nydelig
Tusen Takk for kjempefin tilbakemelding=)
kan jeg få lov å spørre hvem det var?
Legg inn en kommentar