tirsdag 4. november 2008

Afrikansk terapi

Naa har vi vert i Afrika i over en uke. Tiden gaar fort, og snart er vi nok tilbake til lundheim igjen. Programmet har vert rimelig hardt til tider, og inntrykkene strommer paa uten stopp. Alle sansene skjerpes, og det er jo alltid noe nytt som faar tankene til og surre uavbrutt (i vertfall i mitt hode). Vi har hatt baade oppturer og litt nedturer, og de sitter sitt preg paa oss.
Men det som eg synes er spesielt her er at selv om eg har hatt daarlige dager inn i mellom, saa er det noe med disse stedene som gjer at eg automatisk fylles med ny energi. Afrikansk energi. Eg tror nok at det kanskje kan ha noe med det at sansene skjerpes. Man foler hele tiden det naturlige og ekte naar man rusler rundt i landsbyene. Noe som nesten ikke eksisterer lenger i vaart eget “moderne” samfunn. Folelsen er ikke saa sterk her i Nairobi, men med en gang vi kommer lenger vekk, og tilbringer netter i mindre landsbyer, da merker man det med en gang paa kroppen. Man fylles med en spesiell type energi.
De sterke fargene, musikken, stemningen, luktene, menneskene.
Viss man tar seg litt tid til og studere menneskene rundt rundt seg saa er det noe helt annet enn det man observerer naar man sitter paa en benk paa Bryggen i Bergen. Naa tenker eg ikke paa det man openlyst ser med en gang, som er fattigdommen, men paa menneskenes utstraaling, aapenhet og smittende energi. Det er fascinerende.
Naar vi var i Nairimirimo og besokte landsbyen til Mellisa, tilbrakte vi kveldene ute rundt et opent baal. Det og ligge langflat paa bakken og stirre opp paa stjernehimmelen, mens man tar til seg ukjente lyder og lukter er noe som virkelig alle bor faa oppleve. Frihetsfolelsen er enorm, og det er virkelig harmonisk. Tenk og kunne faa gjere det hver eneste kveld.
Det er saa utrolig mye naturlig og ekte i denne afrikanske kulturen, som eg foler vaar egen kultur har mistet. Eg kunne aldri ha tenkt meg og bosette meg her, men paa de dagene vi har igjen her saa skal eg vertfall prove og suge til meg saa mye energi som bare mulig!

Til slutt saa vil eg bare sende en kunngjoring til mine kjere foreldre; EG LEVER! Tommy passer paa oss vettu (i vertfall av og til) :)

Ha et fint liv!

2 kommentarer:

Anonym sa...

lk

Anonym sa...

Hei Susanne

Kjekt å høre og sjå bilder fra deg og dei andre.Ser kjempe spennende ut.Inntrykk og opplevelser står i kø....Skal hilse fra alle her.
Klem fra mamma