Mitt Afrika

Jeg tror vi alle maa inroemme at vi har vaert litt sloeve med aa blogge her paa siden, men til vaart forsvar, saa har vi vaert store deler uten internett. Naa er vi snart ferdig med turen vaar, og jeg tror vi alle er ganske fornoeyd med hva vi har faatt utrettet og opplevd.

Det jeg egentlig husker best fra turen vaar er smaa bruddstykker og episoder, ting som fester seg paa netthinnen og blir der, selv om de egentlig ikke er saerlig viktige.
For eksempel at fremkomstmidlene i Uganda og Kenya bestaar stort sett KUN av Toyota. Helst da Hiace, der minste antall av seter i hver bil er 35. Veiene er ogsaa litt spesielle, der Statens Vegvesen hadde faatt en stor jobb, hvis veistandarden skulle ligne paa den hjemme. I begynnelsen var det litt slitsomt aa hoppe i bussetet annenhvert sekund, men etter en stund blir man liksom vant til aa ha et par blaamerker og kuler i hodet, etter et spesielt saftig svev.
Andre ting er ogsaa hvor ekstremt rare vi er, sett fra afrikanerne sin side.

"Mzongo" (hviting) er en helt dagligdags ting aa bli kalt her, gjerne med begeistrede smil og heftig vinking, og jeg bare lurer paa om det er like rasistisk her i landet, som om det hadde vaert om vi hadde ropt "svarting" etter folk hjemme.

Vi tilbrakte ogsaa et par dager i Narimirimo, en liten, ukjent landsby midt i bushen, og der fikk vi kjoert oss litt. Jeg skal aldri mer klage paa plikter hjemme, ettersom ingenting kan maales med aa baere tunge vannkanner og enorme vedkubber lange strekninger, i stekende sol, midt i oerkenen. Det ble en del geitekjoett paa oss, og litt kublod var visst veldig sunt aa drikke. Det smakte ganske soett egentlig, ikke slik jeg ventet det skulle vaere.
Grunnen til at vi havnet der, var Melissa, en gammel venninne av laereren vaar, som en helt vanlig nordmann, bosatte seg blant dem, da hun giftet seg med en mann derfra. Dama er ganske imponerende egentlig, hun lar seg ikke plukke paa nesa. Jeg husker henne best for hennes eviglange telefonsamtaler, med et lydnivaa paa godt over 85 desibel. Hun skulle spise frokost med oss en morgen, og en sykkel stod i veien for henne ved inngangen. Sykkelen havnet flere meter unna, for aa si det slik.

Vi har ogsaa vaert paa verdens verste safari. Litt smaasnusk og korrupsjon i kulissene kunne luktes lang vei. Det ble ikke en saerlig god kvalitetesafari paa oss, men maten var upaaklagelig. Jeg vurderer aa adoptere kokken med meg hjem. Teltet jeg sov i var godt og varmt, men personene i naboteltet svoemte visst godt, etter et par timer med regn.

Bussen til Uganda regnet det inn i, saa det var umulig aa sitte paa alle setene ved vinduene. Det ble ikke saa veldig god soevn paa noen av oss, men alle masaiteppene reddet nok de fleste. Jeg toer aa paastaa at vi begynner aa bli hardbarka turister naa.

Vi har hoppet i strikk alle sammen her, og det skal vi ha litt cred for. Man har ikke saerlig lyst aa kaste seg utfor et stup, bare fordi mannen bak deg sier du overlever. Men det var et andrenalinkick til den store medaljen.
Raftingen var ogsaa en ganske toeff episode for min del, der jeg fikk en episode jeg jeg angret litt paa at jeg ikke hadde skrevet testamentet mitt foerst. Men i ettertid kan man jo skryte av at man har raftet verdens toeffeste stryk.

Jeg har aldri likt aa bli skitten foer, men naa ser jeg ikke saa tungt paa det om jeg har traakket i litt drit eller om klaerne mine har vaert brukt et par ganger foer. Vi har faat utfordringer baade fysisk og psykisk her, og jeg kan i hvertfall si for min del at jeg har hatt veldig godt av det.

(Dedikert til Stine, siden du mest sannsynlig fortsatt er litt gretten for at jeg ikke har hatt med meg mobilen til Afrika).