Den utrolige reisen....

Etter mange lange timer, en sebrafødsel, et par døde kuer, mange bavianer og små masaibarn som roper "mazunga" i en liten trang matatu, kom vi endelig frem til Maralal og huset til Melissa, det er utrolig fint her, mye frodigere enn det jeg hadde forestilt meg. Ikke så varmt ennå men det kommer nok! Introduksjonen hos Melissa var en stor gryte med mais og bønner, med god te ved siden av, tror vi alle var passe slitene etter en lang og hompete reise så ble en tidlig kveld på de fleste av oss. Melissa hadde orda i stand med madrasser og senger, reine luksusen her (ihvertfall i forhold til de skittene ekle madrassene på youth hostelet i Nairobi)
I dag var det tidlig opp til speilegg, tomatbønner og peanøttsmørr (Melissa imponerer igjen:D) Før vi la oss i vei til Handikap skolen for å leke med barna der. Himmel for noen nydelige små skapninger, store øyne og skittene tynne kropper.. Så stor mangel på kjærlighet, omsorg og noen å holde i hånda. Det var så uvirkelig, at noen kan leve med den standarden der når de har behov for SÅ mye mer, bare det å ha reine klær og en varm seng å sove i skulle man tro at var en menneskerett. Fikk så lyst til å ta med meg alle de små søte hjem til Norge i sekken min sånn at jeg vet at det er noen som tar godt vare på de og at de får den omsorgen og stimuleringen de trenger for å fungere i hverdagen. I mårra er det tid for tur ut bushen og besøke Samburumasaiene, så i dag var vi på markedet og kjøpte inn masaipledd, sånn at vi holder varmen og er like fargerike å fine som det de er! Gleder meg kjempe mye! Det å bo i manyattaer (kumøkkhytter), ikke dusje, spise geit og drikke kublod blir en opplevelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle få!
Så langt har jeg overlevd alt det rare jeg har dytta i meg og vært borti så nå er jeg herda tenker jeg! "Bank i bordet" Hører mer fra meg når vi er tilbake i Nairobi på mandag.