Smakebit fra Kenya

Ettersom alle mest sannsynlig kommer til å blogge opp og ned og i mente om akkurat det samme her, skriver jeg bare litt kort om hvordan Afrika har vært mot meg til nå. Bare sånn bittelitt pirrende man kan smake på.

Det er mye å se på. De første dagene gikk i grunn bare ut på å vandre i Nairobi, som nesten var litt skuffende urbant. Det var jo en storby som alle andre i verden, med biler, restauranter og mennesker i dress. I grunn var det flere pyntede og stilige mennesker der, enn ved en gjennomsnittlig gate i Oslo. Som om afrikanerne hadde litt mer stolthet enn oss nordmenn; var det et stilig antrekk å vise frem, ble det satt på, kneppet igjen og vist fram.

Skillet mellom urbant og ruralt, press i buksebeinet og støv i håret kom derimot ganske raskt til syne in dat vi satte oss inn i en matatu (minibuss) på vei fra Nairobi til Maralal. Flere farger ble synlige på menneskene, dårligere standard ble mer åpenbart på bopelene. Men samtidig, det ble mer som det Afrika jeg hadde sett for meg.

På veien mot Maralal var det nesten som å plutselig sitte i kongelige sko; måten alle vinket til bilene, barna så sjenert ned da vi smilte. Det var litt rart, sånn å være som et dyr i dyreparken. Men en fin tur, det var det. Bavianer i veikanten? Yap. Neshorn på savannen? Selvfølgelig. Afrika er mye inntrykk, det er det. (Vi var som tidligere nevnt i bloggen, på besøk på et hjem for handicappede barn i dag. En del sterke syn blir det jo.) Og ettersom vi i morgen drar ut for å bo i landsbyen i Ngurunit, har jeg en følelse av at det akkurat har begynt.