tirsdag 11. november 2008
Uganda, Allright!
Etter ei for enkelte vaat og lang natt paa bussen, kom vi endelig til Jinja og Uganda. Maa sei att eg likar meg litt bedre her til lands.. Det har vel kanskje litt aa gjere med den fantastiske resorten vi budde paa, med varme dusjar og opptil fleire vestlige folk som har sett mzunguar (kviting) foer!
Paa Adrift Resort i Jinja, var det strikkhopping og rafting som stod paa menyen. Strikkhoppinga var ein opplevelse for livet, som eg sikkert kjem til aa ha fleire av. Vi kan ogsaa skryte av aa ha rafta paa Nilen, med nokon av dei stoerste stryka i verda som blir rafta i!
Etter rafting og strikkhopping reiste vi vidare til Kampala, hovudstaden i Uganda. Idag hadde vi eit lite moete med ein nordmann! som jobbar for ein FN-organisasjon her i Uganda. Han fortalte litt om kva arbeid dei gjer her. Imorgon skal vi tilbake til han og forhaapentligvis faa treffe ein tidligare barnesoldat som skal fortelle si historie. Natt til Torsdag reiser vi fra Afrika, litt vemodig og litt deilig:) Eg kjenner faktisk att det skal bli deilig aa komme til Norge og Lundheim igjen.
Saa det var alt for denne gang. Take care!
Paa Adrift Resort i Jinja, var det strikkhopping og rafting som stod paa menyen. Strikkhoppinga var ein opplevelse for livet, som eg sikkert kjem til aa ha fleire av. Vi kan ogsaa skryte av aa ha rafta paa Nilen, med nokon av dei stoerste stryka i verda som blir rafta i!
Etter rafting og strikkhopping reiste vi vidare til Kampala, hovudstaden i Uganda. Idag hadde vi eit lite moete med ein nordmann! som jobbar for ein FN-organisasjon her i Uganda. Han fortalte litt om kva arbeid dei gjer her. Imorgon skal vi tilbake til han og forhaapentligvis faa treffe ein tidligare barnesoldat som skal fortelle si historie. Natt til Torsdag reiser vi fra Afrika, litt vemodig og litt deilig:) Eg kjenner faktisk att det skal bli deilig aa komme til Norge og Lundheim igjen.
Saa det var alt for denne gang. Take care!
mandag 10. november 2008
Nattbuss og Rafting!
Ja naa er vi endelig i Kampala! For min del er jeg ganske saa lettet, for det betyr at det er slutt paa alle de eviglange humpeturene som Anna saa fint beskrev nedenfor. Naa gjernstaar det bare en times tur til Entebbe som jeg er overbevist om at ikke kommer til aa humpe saa grasat.
Jeg tenkte aa skrive litt om det som jeg husker akkurat naa, bussturen fra Nairobi og rafting, for det meste som skjedde i Kenya har jeg faktisk glemt. Maa nok lete litt i den orange notatblokken for aa oppfriske de minnene, men bussturen husker jeg.
Jeg hadde nok gruet meg mest til den bussen, saerlig fordi vi hadde blitt fortalt en fin historie om en litt uheldig gutt fra i fjor, som ikke hadden den beste bussturen. Men for oss, ihvertfall for meg, ble denne bussturen en av de beste. Det var faa folk paa bussen saa folk kunne flytte seg rundt, og jeg hadde satt meg paa ett av de veldig faa setene ved vinduet hvor det ikke regnet inn. Jeg pleier ikke aa sove mye paa busser, saa derfor er vel nattbusser min store skrekk, men jeg sov faktisk sikkert over 3 timer paa denne bussen! Bilsyk ble jeg heller ikke!
Resorten vi bodde paa i Jinja var vel det beste stedet vi har vaert paa her i Afrika, det er vel alle enige om. For min del saa veiet baromraadet med den fine utsikten og de beste sofaene i Afrika opp for at jeg friket litt ut over en edderkopp paa rommet naar jeg skulle sove.
Vi hoppet i strikk alle sammen! noen av oss tre ganger! Det var utrolig goey! Men a hoppe baklengs var den skummleste opplevelsen jeg har hatt paa en stund. Det og det aa havne under vann i det vaertse styket du kan rafte i, I VERDEN! Jeg tror nok Anna hadde en ganske mye vaerre opplevelse enn meg der, men jeg syns ikke aa faa tre personer i hodet, for saa aa svelge halve nilen var noe saerlig goey heller. men etterpaa er det deilig! Vi proevde ogsaa boogieboarding, som er kjempegoey! Og det var her Nilen igjen proevde aa ta rotta paa Anna. Men jeg er happy to say at Anna vant igjen!
Saa alle kom seg trygt ned igjen fra Nilen. Og hostelet vi er paa naa er nesten like bra som resorten. saerlig for meg, fordi jeg enda ikke har sett ett eneste spindelvev paa rommet vaart! Naa er det eneste som gjenstaar aa sove av seg solbrentheten, og forskjoelelsen som jeg er sikker paa at jeg har bragt med meg. Og saa kommer vi hjem!
Jeg tenkte aa skrive litt om det som jeg husker akkurat naa, bussturen fra Nairobi og rafting, for det meste som skjedde i Kenya har jeg faktisk glemt. Maa nok lete litt i den orange notatblokken for aa oppfriske de minnene, men bussturen husker jeg.
Jeg hadde nok gruet meg mest til den bussen, saerlig fordi vi hadde blitt fortalt en fin historie om en litt uheldig gutt fra i fjor, som ikke hadden den beste bussturen. Men for oss, ihvertfall for meg, ble denne bussturen en av de beste. Det var faa folk paa bussen saa folk kunne flytte seg rundt, og jeg hadde satt meg paa ett av de veldig faa setene ved vinduet hvor det ikke regnet inn. Jeg pleier ikke aa sove mye paa busser, saa derfor er vel nattbusser min store skrekk, men jeg sov faktisk sikkert over 3 timer paa denne bussen! Bilsyk ble jeg heller ikke!
Resorten vi bodde paa i Jinja var vel det beste stedet vi har vaert paa her i Afrika, det er vel alle enige om. For min del saa veiet baromraadet med den fine utsikten og de beste sofaene i Afrika opp for at jeg friket litt ut over en edderkopp paa rommet naar jeg skulle sove.
Vi hoppet i strikk alle sammen! noen av oss tre ganger! Det var utrolig goey! Men a hoppe baklengs var den skummleste opplevelsen jeg har hatt paa en stund. Det og det aa havne under vann i det vaertse styket du kan rafte i, I VERDEN! Jeg tror nok Anna hadde en ganske mye vaerre opplevelse enn meg der, men jeg syns ikke aa faa tre personer i hodet, for saa aa svelge halve nilen var noe saerlig goey heller. men etterpaa er det deilig! Vi proevde ogsaa boogieboarding, som er kjempegoey! Og det var her Nilen igjen proevde aa ta rotta paa Anna. Men jeg er happy to say at Anna vant igjen!
Saa alle kom seg trygt ned igjen fra Nilen. Og hostelet vi er paa naa er nesten like bra som resorten. saerlig for meg, fordi jeg enda ikke har sett ett eneste spindelvev paa rommet vaart! Naa er det eneste som gjenstaar aa sove av seg solbrentheten, og forskjoelelsen som jeg er sikker paa at jeg har bragt med meg. Og saa kommer vi hjem!
Mitt Afrika
Jeg tror vi alle maa inroemme at vi har vaert litt sloeve med aa blogge her paa siden, men til vaart forsvar, saa har vi vaert store deler uten internett. Naa er vi snart ferdig med turen vaar, og jeg tror vi alle er ganske fornoeyd med hva vi har faatt utrettet og opplevd.
Det jeg egentlig husker best fra turen vaar er smaa bruddstykker og episoder, ting som fester seg paa netthinnen og blir der, selv om de egentlig ikke er saerlig viktige.
For eksempel at fremkomstmidlene i Uganda og Kenya bestaar stort sett KUN av Toyota. Helst da Hiace, der minste antall av seter i hver bil er 35. Veiene er ogsaa litt spesielle, der Statens Vegvesen hadde faatt en stor jobb, hvis veistandarden skulle ligne paa den hjemme. I begynnelsen var det litt slitsomt aa hoppe i bussetet annenhvert sekund, men etter en stund blir man liksom vant til aa ha et par blaamerker og kuler i hodet, etter et spesielt saftig svev.
Andre ting er ogsaa hvor ekstremt rare vi er, sett fra afrikanerne sin side.
"Mzongo" (hviting) er en helt dagligdags ting aa bli kalt her, gjerne med begeistrede smil og heftig vinking, og jeg bare lurer paa om det er like rasistisk her i landet, som om det hadde vaert om vi hadde ropt "svarting" etter folk hjemme.
Vi tilbrakte ogsaa et par dager i Narimirimo, en liten, ukjent landsby midt i bushen, og der fikk vi kjoert oss litt. Jeg skal aldri mer klage paa plikter hjemme, ettersom ingenting kan maales med aa baere tunge vannkanner og enorme vedkubber lange strekninger, i stekende sol, midt i oerkenen. Det ble en del geitekjoett paa oss, og litt kublod var visst veldig sunt aa drikke. Det smakte ganske soett egentlig, ikke slik jeg ventet det skulle vaere.
Grunnen til at vi havnet der, var Melissa, en gammel venninne av laereren vaar, som en helt vanlig nordmann, bosatte seg blant dem, da hun giftet seg med en mann derfra. Dama er ganske imponerende egentlig, hun lar seg ikke plukke paa nesa. Jeg husker henne best for hennes eviglange telefonsamtaler, med et lydnivaa paa godt over 85 desibel. Hun skulle spise frokost med oss en morgen, og en sykkel stod i veien for henne ved inngangen. Sykkelen havnet flere meter unna, for aa si det slik.
Vi har ogsaa vaert paa verdens verste safari. Litt smaasnusk og korrupsjon i kulissene kunne luktes lang vei. Det ble ikke en saerlig god kvalitetesafari paa oss, men maten var upaaklagelig. Jeg vurderer aa adoptere kokken med meg hjem. Teltet jeg sov i var godt og varmt, men personene i naboteltet svoemte visst godt, etter et par timer med regn.
Bussen til Uganda regnet det inn i, saa det var umulig aa sitte paa alle setene ved vinduene. Det ble ikke saa veldig god soevn paa noen av oss, men alle masaiteppene reddet nok de fleste. Jeg toer aa paastaa at vi begynner aa bli hardbarka turister naa.
Vi har hoppet i strikk alle sammen her, og det skal vi ha litt cred for. Man har ikke saerlig lyst aa kaste seg utfor et stup, bare fordi mannen bak deg sier du overlever. Men det var et andrenalinkick til den store medaljen.
Raftingen var ogsaa en ganske toeff episode for min del, der jeg fikk en episode jeg jeg angret litt paa at jeg ikke hadde skrevet testamentet mitt foerst. Men i ettertid kan man jo skryte av at man har raftet verdens toeffeste stryk.
Jeg har aldri likt aa bli skitten foer, men naa ser jeg ikke saa tungt paa det om jeg har traakket i litt drit eller om klaerne mine har vaert brukt et par ganger foer. Vi har faat utfordringer baade fysisk og psykisk her, og jeg kan i hvertfall si for min del at jeg har hatt veldig godt av det.
(Dedikert til Stine, siden du mest sannsynlig fortsatt er litt gretten for at jeg ikke har hatt med meg mobilen til Afrika).
Det jeg egentlig husker best fra turen vaar er smaa bruddstykker og episoder, ting som fester seg paa netthinnen og blir der, selv om de egentlig ikke er saerlig viktige.
For eksempel at fremkomstmidlene i Uganda og Kenya bestaar stort sett KUN av Toyota. Helst da Hiace, der minste antall av seter i hver bil er 35. Veiene er ogsaa litt spesielle, der Statens Vegvesen hadde faatt en stor jobb, hvis veistandarden skulle ligne paa den hjemme. I begynnelsen var det litt slitsomt aa hoppe i bussetet annenhvert sekund, men etter en stund blir man liksom vant til aa ha et par blaamerker og kuler i hodet, etter et spesielt saftig svev.
Andre ting er ogsaa hvor ekstremt rare vi er, sett fra afrikanerne sin side.
"Mzongo" (hviting) er en helt dagligdags ting aa bli kalt her, gjerne med begeistrede smil og heftig vinking, og jeg bare lurer paa om det er like rasistisk her i landet, som om det hadde vaert om vi hadde ropt "svarting" etter folk hjemme.
Vi tilbrakte ogsaa et par dager i Narimirimo, en liten, ukjent landsby midt i bushen, og der fikk vi kjoert oss litt. Jeg skal aldri mer klage paa plikter hjemme, ettersom ingenting kan maales med aa baere tunge vannkanner og enorme vedkubber lange strekninger, i stekende sol, midt i oerkenen. Det ble en del geitekjoett paa oss, og litt kublod var visst veldig sunt aa drikke. Det smakte ganske soett egentlig, ikke slik jeg ventet det skulle vaere.
Grunnen til at vi havnet der, var Melissa, en gammel venninne av laereren vaar, som en helt vanlig nordmann, bosatte seg blant dem, da hun giftet seg med en mann derfra. Dama er ganske imponerende egentlig, hun lar seg ikke plukke paa nesa. Jeg husker henne best for hennes eviglange telefonsamtaler, med et lydnivaa paa godt over 85 desibel. Hun skulle spise frokost med oss en morgen, og en sykkel stod i veien for henne ved inngangen. Sykkelen havnet flere meter unna, for aa si det slik.
Vi har ogsaa vaert paa verdens verste safari. Litt smaasnusk og korrupsjon i kulissene kunne luktes lang vei. Det ble ikke en saerlig god kvalitetesafari paa oss, men maten var upaaklagelig. Jeg vurderer aa adoptere kokken med meg hjem. Teltet jeg sov i var godt og varmt, men personene i naboteltet svoemte visst godt, etter et par timer med regn.
Bussen til Uganda regnet det inn i, saa det var umulig aa sitte paa alle setene ved vinduene. Det ble ikke saa veldig god soevn paa noen av oss, men alle masaiteppene reddet nok de fleste. Jeg toer aa paastaa at vi begynner aa bli hardbarka turister naa.
Vi har hoppet i strikk alle sammen her, og det skal vi ha litt cred for. Man har ikke saerlig lyst aa kaste seg utfor et stup, bare fordi mannen bak deg sier du overlever. Men det var et andrenalinkick til den store medaljen.
Raftingen var ogsaa en ganske toeff episode for min del, der jeg fikk en episode jeg jeg angret litt paa at jeg ikke hadde skrevet testamentet mitt foerst. Men i ettertid kan man jo skryte av at man har raftet verdens toeffeste stryk.
Jeg har aldri likt aa bli skitten foer, men naa ser jeg ikke saa tungt paa det om jeg har traakket i litt drit eller om klaerne mine har vaert brukt et par ganger foer. Vi har faat utfordringer baade fysisk og psykisk her, og jeg kan i hvertfall si for min del at jeg har hatt veldig godt av det.
(Dedikert til Stine, siden du mest sannsynlig fortsatt er litt gretten for at jeg ikke har hatt med meg mobilen til Afrika).
tirsdag 4. november 2008
En annerledes uke
Ei uke og vel saa det har gaatt, skal eg vaere heilt aerlig foeles det 3 gangar saa lenge. Det har kanskje noko med den afrikanske livstivlen aa gjere. Ikkje misforstaa, folk i Nairobi har ett eit hoegt tempo, baade paa bilar og paa fortaua, men elles i Kenya virkar det paa meg som att dei har litt god tid. Det er jo absolutt noko aa ta med seg tilbake til norge, der alle har daarlig tid heile tia.
Eg personlig har funne ut att det er sikkert mange andre plassar i verda eg hadde likt meg bedre, men kanskje ikkje saa mange plassar der du kan ta livet med ro og slappe saa godt av.
Over til reising i Kenya. Det er noko for seg sjoelv. Min respekt for Sjaafoerar og ikkje minst Land Roverar her nede har vokst himmelhoegt! Som det kjem fram paa nokon av bilda er det ikkje den ting dei ikkje klarar aa mestre. Men er nokon sider ved transporten her som ikkje er like grei. Naar 11 godt voksne personar fra norge skal staa og sitte paa eit lasteplan kan det fort bli trangt og vanskelig aa halde seg fast, noko som ribbeina mine spesielt har faat merka seg. Men til gjengjeld er det ein tur eg ikkje ville vaert foruten.
Livet til folka i landsbyen Nairimirimo er noko eg aldri har opplevd makan til, vi blei forberedt paa det, men naar eg foerst kom dit og fekk sjaa det sjoelv, tenkte eg meg med sjoelv att ditta maa vaere eit hardt liv. Der ein kopp melk fort kan vaere like godt som eit fullt maaltid.
Bortsett fra litt sjukdom, har alt gaatt overraskande bra. See you soon!
Eg personlig har funne ut att det er sikkert mange andre plassar i verda eg hadde likt meg bedre, men kanskje ikkje saa mange plassar der du kan ta livet med ro og slappe saa godt av.
Over til reising i Kenya. Det er noko for seg sjoelv. Min respekt for Sjaafoerar og ikkje minst Land Roverar her nede har vokst himmelhoegt! Som det kjem fram paa nokon av bilda er det ikkje den ting dei ikkje klarar aa mestre. Men er nokon sider ved transporten her som ikkje er like grei. Naar 11 godt voksne personar fra norge skal staa og sitte paa eit lasteplan kan det fort bli trangt og vanskelig aa halde seg fast, noko som ribbeina mine spesielt har faat merka seg. Men til gjengjeld er det ein tur eg ikkje ville vaert foruten.
Livet til folka i landsbyen Nairimirimo er noko eg aldri har opplevd makan til, vi blei forberedt paa det, men naar eg foerst kom dit og fekk sjaa det sjoelv, tenkte eg meg med sjoelv att ditta maa vaere eit hardt liv. Der ein kopp melk fort kan vaere like godt som eit fullt maaltid.
Bortsett fra litt sjukdom, har alt gaatt overraskande bra. See you soon!
Forste dagen i Kenya/Afrika
Turen begynte saa som saa, flyturen til Amsterdam var ikke saa gale. Men naar vi var komt til schipol fant vi ut at vi hadde litt mindre tid enn vi trodde, saa det var saa og si rett paa neste fly. Paa dette flyet hadde vi dvd skjerm i setet, saa det ble sett en film eller 2. Utrolig daarlige sitteplasser, ihvertfall for oss med normal hoyde. Naar vi ankom Nairobi flyplass var det mye morke folk, og mye afrika lukter. Damen i skranken som sjekket passet vaart osv, har nok hatt denne jobben i 20 aar, for jeg har aldri sett noen som skrev saa raskt som hun. Vi hoppet inn i hiacen som det var presset 14 seter inni, og kjorte mot hostelet. Paa veien var det utrolig masse folk som gikk til jobb, og veiarbeiderne hadde ingen uniform. Selve kjoringen var og spesiell det virket som en masse med sild, paa en eller annen maate fungerte trafikken supert. Naar vi kom til hostelet og hadde sjekket inn, skulle vi ha noe og spise. Vi bestilte litt forskjellig, men kokken som jobbet der hadde bestemt seg for at idag skulle han bare lage nr 24 paa menyen (noe som vi fikk vite etter vi hadde faat maten vaar). Serveringsdamen var den mest laid-back damen jeg noen gang hadde mott, hun gikk og subbet rundt og gjor litt forskjellig naar hun folte for det. Levestandarden paa hostelet var vel litt mindre enn vi er vant med, men luksus i forhold til hva som ventet oss. Paa kvelden naar meg, Arne og Sondre gikk ut en tur utenfor, kom vi i prat med nattevakten "Johnson" en koselig type som har roykt for mye ganja. Han snakket i slow-motion om litt forskjellig. Etter mer Kenyanere vi snakket med, jo mer laid-back virket hele folket, noe som meg og Arne syntes passet bra til oss. Kenya var landet for meg og Arne. Den kvelden laa vi oss med en fantastisk instilling i forhold til Kenyanere og Kenya. Skal se om jeg kan faa tatt et bilde sammen med Johnson (han ser ut som han kommer fra Jamaica(.
Paa veg til Narimirimo
Paa veg til Narimirimo
Vi opnar dagen i Maralal med steikte egg og brus, Vidare lastar vi opp to jeepar med det vi skal ha
Afrikansk terapi
Naa har vi vert i Afrika i over en uke. Tiden gaar fort, og snart er vi nok tilbake til lundheim igjen. Programmet har vert rimelig hardt til tider, og inntrykkene strommer paa uten stopp. Alle sansene skjerpes, og det er jo alltid noe nytt som faar tankene til og surre uavbrutt (i vertfall i mitt hode). Vi har hatt baade oppturer og litt nedturer, og de sitter sitt preg paa oss.
Men det som eg synes er spesielt her er at selv om eg har hatt daarlige dager inn i mellom, saa er det noe med disse stedene som gjer at eg automatisk fylles med ny energi. Afrikansk energi. Eg tror nok at det kanskjekan Nairobi
De sterke fargene, musikken, stemningen, luktene, menneskene.
Viss man tar seg litt tid til og studere menneskene rundt rundt seg saa er det noe helt annet enn det man observerer naar man sitter paa en benk paa Bryggen iBergen
Naar vi var i Nairimirimo og besokte landsbyen til Mellisa, tilbrakte vi kveldene ute rundt et opent baal. Det og ligge langflat paa bakken og stirre opp paa stjernehimmelen, mens man tar til seg ukjente lyder og lukter er noe som virkelig alle bor faa oppleve. Frihetsfolelsen er enorm, og det er virkelig harmonisk. Tenk og kunne faa gjere det hver eneste kveld.
Det er saa utrolig mye naturlig og ekte i denne afrikanske kulturen, som eg foler vaar egen kultur har mistet. Eg kunne aldri ha tenkt meg og bosette meg her, men paa de dagene vi har igjen her saa skal eg vertfall prove og suge til meg saa mye energi som bare mulig!
Men det som eg synes er spesielt her er at selv om eg har hatt daarlige dager inn i mellom, saa er det noe med disse stedene som gjer at eg automatisk fylles med ny energi. Afrikansk energi. Eg tror nok at det kanskje
De sterke fargene, musikken, stemningen, luktene, menneskene.
Viss man tar seg litt tid til og studere menneskene rundt rundt seg saa er det noe helt annet enn det man observerer naar man sitter paa en benk paa Bryggen i
Naar vi var i Nairimirimo og besokte landsbyen til Mellisa, tilbrakte vi kveldene ute rundt et opent baal. Det og ligge langflat paa bakken og stirre opp paa stjernehimmelen, mens man tar til seg ukjente lyder og lukter er noe som virkelig alle bor faa oppleve. Frihetsfolelsen er enorm, og det er virkelig harmonisk. Tenk og kunne faa gjere det hver eneste kveld.
Det er saa utrolig mye naturlig og ekte i denne afrikanske kulturen, som eg foler vaar egen kultur har mistet. Eg kunne aldri ha tenkt meg og bosette meg her, men paa de dagene vi har igjen her saa skal eg vertfall prove og suge til meg saa mye energi som bare mulig!
Til slutt saa vil eg bare sende en kunngjoring til mine kjere foreldre; EG LEVER! Tommy passer paa oss vettu (i vertfall av og til) :)
Ha et fint liv!
fredag 17. oktober 2008
Blogg #001
Her er min fyrste blogg,
så les nøye, spring ifrå - eller jogg.
Røynda her i Lundheim by
er at alle går i relativt nytt ty
mykje er fy fy
alle søkjer ly
under kvar sin paraply
i store drinkar
der vi sym som minkar
-men saman over ei rosa sky
Armin sa at vi fekk lov til å vere sinte
så til helvete med dykk alle ihop!
Seie du at denne linja ikkje rimte?
følgje med gut og jente, slutt og kop!
Eg berre skøyar
før eg køyar
Eg er glad i dykk alle
no skal eg lalle
PS Tommyliten:
Det er ikkje lekkamen
Du tar ikkje ekksamen
Det skrivast lekamen
Amen
så les nøye, spring ifrå - eller jogg.
Røynda her i Lundheim by
er at alle går i relativt nytt ty
mykje er fy fy
alle søkjer ly
under kvar sin paraply
i store drinkar
der vi sym som minkar
-men saman over ei rosa sky
Armin sa at vi fekk lov til å vere sinte
så til helvete med dykk alle ihop!
Seie du at denne linja ikkje rimte?
følgje med gut og jente, slutt og kop!
Eg berre skøyar
før eg køyar
Eg er glad i dykk alle
no skal eg lalle
PS Tommyliten:
Det er ikkje lekkamen
Du tar ikkje ekksamen
Det skrivast lekamen
Amen
torsdag 16. oktober 2008
Whimpajo
Hvis alle på jorden sluttet å puste i en time,
ville ikke drivhuseffekten være noe problem lenger :)
ville ikke drivhuseffekten være noe problem lenger :)
onsdag 15. oktober 2008
Min første blogg...
Dette er mitt første innlegg på bloggen, og jeg har funnet ut at hvis jeg skal bruke så lang tid hver gang jeg skal legge inn noe, så kommer jeg til å slite med tidsproblemer på turene våre. Nå sitter vi på rommet på Randi, og koser oss, kjeder oss og spiser mat.
Lekam og Leik
I dag leikte me ein leik. Leiken hadde nonstop, noko som var kjekt sia eg likar nonstop veldig godt. Sjølv om leiken hadde sleke gode fordelar var da ikkje nopstopen so var bodskapen med leiken.
I byrjinga delte me oss opp i to gruppar. Gruppane hadde to forskjellige reglar, og ikkje minst to forskjellige språk. Eine gruppo heite Alfa, andre gruppo heite Omega (AlfaOmega). Eg gidde eigentleg ikkje forklara meir av leiken, alle so les dinna bloggen var med på leiken sjølve. Eg tykjar leiken var morosam og me fekk brukt lekamane våre mykje.
I byrjinga delte me oss opp i to gruppar. Gruppane hadde to forskjellige reglar, og ikkje minst to forskjellige språk. Eine gruppo heite Alfa, andre gruppo heite Omega (AlfaOmega). Eg gidde eigentleg ikkje forklara meir av leiken, alle so les dinna bloggen var med på leiken sjølve. Eg tykjar leiken var morosam og me fekk brukt lekamane våre mykje.
Dai di dai
Ok. I dag lekte vi lek. Marius bossset alle rundt, og trodde han var konge, men det var han virkelig ikke. Men personer med laverestående intelligens har ofte en stor fordel av å opprettholde sine livsløgner, og jeg tenkte det ville være det beste for fellesskapet om jeg faktisk bare holdt kjeft.
Amen.
Amen.
Global lek
I dag hadde vi en lek i global timen, det var involvert non stop og noen forskjellige fargekort. Som vanlig var eg best som forstod alt med en gang og knuste de andre i klassen.(Tror kansje det har noe med IQ å gjøre) Men tror alle de andre hadde det gøy selvom de ikke var noe spesielt....
onsdag 16. juli 2008
Hei igjen, og takk for meg!
Vel, no har det gått to månadar sidan me slutta på Lundheim FHS, og det er endå lengre sidan me var ute og reiste... På sett og vis kjenner eg at no er eg klar for å reise på eiga hand, at eg er "ferdig" med Lundheim og Globalt Perspektiv... Den tida er jo over, og me får den aldri att. Og det går bra. Eg trur me alle har lært mykje, og kjenner oss mykje sterkare og litt mindre forvirra enn me var i fjor sumar ^^
Men, sjølvsagt saknar eg det i blant. Det gjer me nok alle saman.
Eg saknar smila til Åsny, funderingane til Suzanne, godheten i Eirik, konspirasjonsteoriane til Alex, Sirkushesten Nina, samtalane med Jon Cato, det drøymande blikket til Mille, glimtet i augo til Tommy (som kom ekstra godt fram då han fekk sjefe rund under "checkpoint-morgonen" vår) prinsippsakane til Sten Tore og, sjølvsagt, kjærasteparet som ikkje var kjærestar =)
Me har opplevd mykje saman, har lært å kjenna kvarandre under spesielle omstendigheitar, og har knytta eit bånd oss imellom, som nok alltid vil vera der...
Eventyrlystne Åsny har jo allereie dratt ut i den store verda att, og er no på reise i Mexico og Cuba. KonspirAlex har vore med å starte ein organisasjon som skal spreie sanninga om 9/11 ;) Kva alle de andre gjer på, veit eg ikkje sikkert, men eg håpar de har det bra, og me snakkast nok igjen ein gong!
Takk for dette fantastiske året med dykk!
Eg håpar neste års elevar får det like bra som oss... (eller, nesten i alle fall^^ Tommy må jo hugse oss som den beste klassen=)
Tusen klemmar frå Sol!
Ps. dette var nok mitt siste innlegg her, men eg har altså oppretta min eigen blogg de kan gå inn og glo på om det skulle freiste. Adressa er som fylgjer:
http://sol-mari-sin.blogspot.com
Men, sjølvsagt saknar eg det i blant. Det gjer me nok alle saman.
Eg saknar smila til Åsny, funderingane til Suzanne, godheten i Eirik, konspirasjonsteoriane til Alex, Sirkushesten Nina, samtalane med Jon Cato, det drøymande blikket til Mille, glimtet i augo til Tommy (som kom ekstra godt fram då han fekk sjefe rund under "checkpoint-morgonen" vår) prinsippsakane til Sten Tore og, sjølvsagt, kjærasteparet som ikkje var kjærestar =)
Me har opplevd mykje saman, har lært å kjenna kvarandre under spesielle omstendigheitar, og har knytta eit bånd oss imellom, som nok alltid vil vera der...
Eventyrlystne Åsny har jo allereie dratt ut i den store verda att, og er no på reise i Mexico og Cuba. KonspirAlex har vore med å starte ein organisasjon som skal spreie sanninga om 9/11 ;) Kva alle de andre gjer på, veit eg ikkje sikkert, men eg håpar de har det bra, og me snakkast nok igjen ein gong!
Takk for dette fantastiske året med dykk!
Eg håpar neste års elevar får det like bra som oss... (eller, nesten i alle fall^^ Tommy må jo hugse oss som den beste klassen=)
Tusen klemmar frå Sol!
Ps. dette var nok mitt siste innlegg her, men eg har altså oppretta min eigen blogg de kan gå inn og glo på om det skulle freiste. Adressa er som fylgjer:
http://sol-mari-sin.blogspot.com
søndag 24. februar 2008
Bilder fra dykking i Rødehavet Dahab, Egypt
Mille i fri flyt
Helene utligner trykket
Alexander gjør O.K tegnet
Koraller
Helene og Mille holder hender
Abonner på:
Innlegg (Atom)
