tirsdag 11. november 2008
Uganda, Allright!
Paa Adrift Resort i Jinja, var det strikkhopping og rafting som stod paa menyen. Strikkhoppinga var ein opplevelse for livet, som eg sikkert kjem til aa ha fleire av. Vi kan ogsaa skryte av aa ha rafta paa Nilen, med nokon av dei stoerste stryka i verda som blir rafta i!
Etter rafting og strikkhopping reiste vi vidare til Kampala, hovudstaden i Uganda. Idag hadde vi eit lite moete med ein nordmann! som jobbar for ein FN-organisasjon her i Uganda. Han fortalte litt om kva arbeid dei gjer her. Imorgon skal vi tilbake til han og forhaapentligvis faa treffe ein tidligare barnesoldat som skal fortelle si historie. Natt til Torsdag reiser vi fra Afrika, litt vemodig og litt deilig:) Eg kjenner faktisk att det skal bli deilig aa komme til Norge og Lundheim igjen.
Saa det var alt for denne gang. Take care!
mandag 10. november 2008
Nattbuss og Rafting!
Jeg tenkte aa skrive litt om det som jeg husker akkurat naa, bussturen fra Nairobi og rafting, for det meste som skjedde i Kenya har jeg faktisk glemt. Maa nok lete litt i den orange notatblokken for aa oppfriske de minnene, men bussturen husker jeg.
Jeg hadde nok gruet meg mest til den bussen, saerlig fordi vi hadde blitt fortalt en fin historie om en litt uheldig gutt fra i fjor, som ikke hadden den beste bussturen. Men for oss, ihvertfall for meg, ble denne bussturen en av de beste. Det var faa folk paa bussen saa folk kunne flytte seg rundt, og jeg hadde satt meg paa ett av de veldig faa setene ved vinduet hvor det ikke regnet inn. Jeg pleier ikke aa sove mye paa busser, saa derfor er vel nattbusser min store skrekk, men jeg sov faktisk sikkert over 3 timer paa denne bussen! Bilsyk ble jeg heller ikke!
Resorten vi bodde paa i Jinja var vel det beste stedet vi har vaert paa her i Afrika, det er vel alle enige om. For min del saa veiet baromraadet med den fine utsikten og de beste sofaene i Afrika opp for at jeg friket litt ut over en edderkopp paa rommet naar jeg skulle sove.
Vi hoppet i strikk alle sammen! noen av oss tre ganger! Det var utrolig goey! Men a hoppe baklengs var den skummleste opplevelsen jeg har hatt paa en stund. Det og det aa havne under vann i det vaertse styket du kan rafte i, I VERDEN! Jeg tror nok Anna hadde en ganske mye vaerre opplevelse enn meg der, men jeg syns ikke aa faa tre personer i hodet, for saa aa svelge halve nilen var noe saerlig goey heller. men etterpaa er det deilig! Vi proevde ogsaa boogieboarding, som er kjempegoey! Og det var her Nilen igjen proevde aa ta rotta paa Anna. Men jeg er happy to say at Anna vant igjen!
Saa alle kom seg trygt ned igjen fra Nilen. Og hostelet vi er paa naa er nesten like bra som resorten. saerlig for meg, fordi jeg enda ikke har sett ett eneste spindelvev paa rommet vaart! Naa er det eneste som gjenstaar aa sove av seg solbrentheten, og forskjoelelsen som jeg er sikker paa at jeg har bragt med meg. Og saa kommer vi hjem!
Mitt Afrika
Det jeg egentlig husker best fra turen vaar er smaa bruddstykker og episoder, ting som fester seg paa netthinnen og blir der, selv om de egentlig ikke er saerlig viktige.
For eksempel at fremkomstmidlene i Uganda og Kenya bestaar stort sett KUN av Toyota. Helst da Hiace, der minste antall av seter i hver bil er 35. Veiene er ogsaa litt spesielle, der Statens Vegvesen hadde faatt en stor jobb, hvis veistandarden skulle ligne paa den hjemme. I begynnelsen var det litt slitsomt aa hoppe i bussetet annenhvert sekund, men etter en stund blir man liksom vant til aa ha et par blaamerker og kuler i hodet, etter et spesielt saftig svev.
Andre ting er ogsaa hvor ekstremt rare vi er, sett fra afrikanerne sin side.
"Mzongo" (hviting) er en helt dagligdags ting aa bli kalt her, gjerne med begeistrede smil og heftig vinking, og jeg bare lurer paa om det er like rasistisk her i landet, som om det hadde vaert om vi hadde ropt "svarting" etter folk hjemme.
Vi tilbrakte ogsaa et par dager i Narimirimo, en liten, ukjent landsby midt i bushen, og der fikk vi kjoert oss litt. Jeg skal aldri mer klage paa plikter hjemme, ettersom ingenting kan maales med aa baere tunge vannkanner og enorme vedkubber lange strekninger, i stekende sol, midt i oerkenen. Det ble en del geitekjoett paa oss, og litt kublod var visst veldig sunt aa drikke. Det smakte ganske soett egentlig, ikke slik jeg ventet det skulle vaere.
Grunnen til at vi havnet der, var Melissa, en gammel venninne av laereren vaar, som en helt vanlig nordmann, bosatte seg blant dem, da hun giftet seg med en mann derfra. Dama er ganske imponerende egentlig, hun lar seg ikke plukke paa nesa. Jeg husker henne best for hennes eviglange telefonsamtaler, med et lydnivaa paa godt over 85 desibel. Hun skulle spise frokost med oss en morgen, og en sykkel stod i veien for henne ved inngangen. Sykkelen havnet flere meter unna, for aa si det slik.
Vi har ogsaa vaert paa verdens verste safari. Litt smaasnusk og korrupsjon i kulissene kunne luktes lang vei. Det ble ikke en saerlig god kvalitetesafari paa oss, men maten var upaaklagelig. Jeg vurderer aa adoptere kokken med meg hjem. Teltet jeg sov i var godt og varmt, men personene i naboteltet svoemte visst godt, etter et par timer med regn.
Bussen til Uganda regnet det inn i, saa det var umulig aa sitte paa alle setene ved vinduene. Det ble ikke saa veldig god soevn paa noen av oss, men alle masaiteppene reddet nok de fleste. Jeg toer aa paastaa at vi begynner aa bli hardbarka turister naa.
Vi har hoppet i strikk alle sammen her, og det skal vi ha litt cred for. Man har ikke saerlig lyst aa kaste seg utfor et stup, bare fordi mannen bak deg sier du overlever. Men det var et andrenalinkick til den store medaljen.
Raftingen var ogsaa en ganske toeff episode for min del, der jeg fikk en episode jeg jeg angret litt paa at jeg ikke hadde skrevet testamentet mitt foerst. Men i ettertid kan man jo skryte av at man har raftet verdens toeffeste stryk.
Jeg har aldri likt aa bli skitten foer, men naa ser jeg ikke saa tungt paa det om jeg har traakket i litt drit eller om klaerne mine har vaert brukt et par ganger foer. Vi har faat utfordringer baade fysisk og psykisk her, og jeg kan i hvertfall si for min del at jeg har hatt veldig godt av det.
(Dedikert til Stine, siden du mest sannsynlig fortsatt er litt gretten for at jeg ikke har hatt med meg mobilen til Afrika).
tirsdag 4. november 2008
En annerledes uke
Eg personlig har funne ut att det er sikkert mange andre plassar i verda eg hadde likt meg bedre, men kanskje ikkje saa mange plassar der du kan ta livet med ro og slappe saa godt av.
Over til reising i Kenya. Det er noko for seg sjoelv. Min respekt for Sjaafoerar og ikkje minst Land Roverar her nede har vokst himmelhoegt! Som det kjem fram paa nokon av bilda er det ikkje den ting dei ikkje klarar aa mestre. Men er nokon sider ved transporten her som ikkje er like grei. Naar 11 godt voksne personar fra norge skal staa og sitte paa eit lasteplan kan det fort bli trangt og vanskelig aa halde seg fast, noko som ribbeina mine spesielt har faat merka seg. Men til gjengjeld er det ein tur eg ikkje ville vaert foruten.
Livet til folka i landsbyen Nairimirimo er noko eg aldri har opplevd makan til, vi blei forberedt paa det, men naar eg foerst kom dit og fekk sjaa det sjoelv, tenkte eg meg med sjoelv att ditta maa vaere eit hardt liv. Der ein kopp melk fort kan vaere like godt som eit fullt maaltid.
Bortsett fra litt sjukdom, har alt gaatt overraskande bra. See you soon!
Forste dagen i Kenya/Afrika
Paa veg til Narimirimo
Paa veg til Narimirimo
Vi opnar dagen i Maralal med steikte egg og brus, Vidare lastar vi opp to jeepar med det vi skal ha
Afrikansk terapi
Men det som eg synes er spesielt her er at selv om eg har hatt daarlige dager inn i mellom, saa er det noe med disse stedene som gjer at eg automatisk fylles med ny energi. Afrikansk energi. Eg tror nok at det kanskje
De sterke fargene, musikken, stemningen, luktene, menneskene.
Viss man tar seg litt tid til og studere menneskene rundt rundt seg saa er det noe helt annet enn det man observerer naar man sitter paa en benk paa Bryggen i
Naar vi var i Nairimirimo og besokte landsbyen til Mellisa, tilbrakte vi kveldene ute rundt et opent baal. Det og ligge langflat paa bakken og stirre opp paa stjernehimmelen, mens man tar til seg ukjente lyder og lukter er noe som virkelig alle bor faa oppleve. Frihetsfolelsen er enorm, og det er virkelig harmonisk. Tenk og kunne faa gjere det hver eneste kveld.
Det er saa utrolig mye naturlig og ekte i denne afrikanske kulturen, som eg foler vaar egen kultur har mistet. Eg kunne aldri ha tenkt meg og bosette meg her, men paa de dagene vi har igjen her saa skal eg vertfall prove og suge til meg saa mye energi som bare mulig!
Til slutt saa vil eg bare sende en kunngjoring til mine kjere foreldre; EG LEVER! Tommy passer paa oss vettu (i vertfall av og til) :)
Ha et fint liv!