I dag har vi opplevd en helt annen side ved Afrika. Vi har nemlig vært på luksushotell! Det var en veldig kontrast å komme fra primitive Ngurunit (med alt fra manyattsoving på greiner og kuskinn, og bæring av 20 liter vann på pannen, til nattlig danseritualer med masaikrigere (!!)), til dette- et elegant hotell midt i Nairobi med rene, hele toaletter (og jeg snakker vannklosset med papir, ikke skur med hull i gulvet), varmtvannsdusj, eucalyptussteambad, basseng og spa. På en måte virker det veldig feil å bruke penger på trening og massasje på et så fint hotell når vi de siste dagene har møtt tiggere og besøkt handicappede barn som knapt har mat, men på en annen side var det litt fint å få sett at afrikanere ikke nødvendigvis er ”de fattige barna i Afrika” som vi har inntrykk av fra media. Det var også deilig å få hente oss inn litt, og samle alle inntrykkene så langt- så vi bestemte oss for å nyte dagen fult ut. Mens noen av jentene tok ”Swedish massage”, benyttet jeg og Kristina muligheten til å være med på ”afro-step” og aerobic. Makan til stemning! Spretten instruktør, høyt tempo og techno remixer av gamle nittitallsslagere (bl.a. av A1, backstreet boys og westlife) gjorde at humøret var på topp (selv om vi ikke alltid gjorde trinnene så likt som de andre..)! På kvelden spiste vi på en etiopisk restaurant- nydusjet og pyntet (brukte til og med litt maskara…). En deilig dag, og nå er vi klare for slumbesøk og MYSA i morgen.
ellers må jeg bare si at jeg er utrolig fornøyd med hele opplegget, og ikke minst med den herlige gjengen vi er- 13 jenter, tommy, melissa og lino! Gleder meg til fortsettelsen! Hilser til alle der hjemme, forresten:)
onsdag 28. oktober 2009
på tur med verdens flotteste jenter
Jeg har jo vært altfor treg med å blogge, men nå har jeg endelig fått satt meg ned for å si litt om hvordan det har vært å ha globalgjengen med på tur.
Vi møtte hverandre på Nairobi Youth Hostel først, og det var utrolig koselig å vite hvem jentene var på forhånd etter de dagene jeg hadde hatt på Lundheim i forkant. Så bar det avsted til Maralal og hjem til huset mitt. Jeg var veldig nervøs for om huset fremdeles stod - og med unntak av noen puter osv. var alt som det hadde vært før. Lino koblet til dusjen igjen mens jentene var på SHERP, men det var tydeligvis bare jeg og han som hadde fått varmt vann av den. De beskjedne pikene sa ingenting om at den hadde streika og bare hadde kaldt vann - ergo ble det en strek i regningen at de ville gå så lenge uten å kunne få seg en skikkelig dusj.
Da vi kom til Ngurunit ble jeg overrasket over hvor lite klaging det var. Alle jentene var ytterst positive til alt. Selv da landroveren begynte å koke etter bare 30 km og jeg ymtet frempå at turen kunne ta kanskje en 15 timer i stedet for 9 var dette helt ok.
I Ngurunit hadde vi mange koselige stunder, og det var veldig koselig å få litt mer tid til å snakke med hver enkelt av jentene. Jeg lå i samme hytte som Kristina og Astrid i manyattaen, og de hadde mange kloke og interessante betraktninger å komme med.
Da vi var tilbake i campen i Ngurunit var det tydelig at et par jenter viste litt større fascinasjon for krigerne enn de øvrige jentene. Ragnhild og Silje grep sjansen og danset til krampa nesten tok dem. Jeg skjønner dem veldig godt, for sang og dans er jo noe av det jeg blir mest rørt og betatt av i Samburu.
Dere foreldre har all grunn til å være stolte over jentene deres. De har pågangsmot, viljestyrke, positive holdninger og sundt bondevett. I tillegg er de reflekterte og oppegående og en sann fryd å ha med på tur.
Vi møtte hverandre på Nairobi Youth Hostel først, og det var utrolig koselig å vite hvem jentene var på forhånd etter de dagene jeg hadde hatt på Lundheim i forkant. Så bar det avsted til Maralal og hjem til huset mitt. Jeg var veldig nervøs for om huset fremdeles stod - og med unntak av noen puter osv. var alt som det hadde vært før. Lino koblet til dusjen igjen mens jentene var på SHERP, men det var tydeligvis bare jeg og han som hadde fått varmt vann av den. De beskjedne pikene sa ingenting om at den hadde streika og bare hadde kaldt vann - ergo ble det en strek i regningen at de ville gå så lenge uten å kunne få seg en skikkelig dusj.
Da vi kom til Ngurunit ble jeg overrasket over hvor lite klaging det var. Alle jentene var ytterst positive til alt. Selv da landroveren begynte å koke etter bare 30 km og jeg ymtet frempå at turen kunne ta kanskje en 15 timer i stedet for 9 var dette helt ok.
I Ngurunit hadde vi mange koselige stunder, og det var veldig koselig å få litt mer tid til å snakke med hver enkelt av jentene. Jeg lå i samme hytte som Kristina og Astrid i manyattaen, og de hadde mange kloke og interessante betraktninger å komme med.
Da vi var tilbake i campen i Ngurunit var det tydelig at et par jenter viste litt større fascinasjon for krigerne enn de øvrige jentene. Ragnhild og Silje grep sjansen og danset til krampa nesten tok dem. Jeg skjønner dem veldig godt, for sang og dans er jo noe av det jeg blir mest rørt og betatt av i Samburu.
Dere foreldre har all grunn til å være stolte over jentene deres. De har pågangsmot, viljestyrke, positive holdninger og sundt bondevett. I tillegg er de reflekterte og oppegående og en sann fryd å ha med på tur.
Kenya i perspektiv =p
Hei alle sammen =)
Det er helt utrolig aa vaere i Kenya igjen. Vi har naa vaert her en og en halv uke, men vi har opplevd utrolig mye paa saa kort tid. Disse dagene har vi opplevd Kenya fra mange sider- og sett de store forskjellene. Vi var jo i Ngurunit og bode i manyatahytter, og i gaar tilbrakte vi dagen paa et spahotell.. Ganske rart aa vaere med paa saa forskjellige ting, men det gir oss jo et perspektiv paa forskjellene ogsaa.
Vi laerer saa mye paa turen, og det skjer noe hele tiden. Det er mange inntrykk aa ta inn, men det er utrolig interressant! Og det er spennende aa se og oppleve kulturforskjellene.
Spesiellt spennende var turen til Ngurunit og Maralal, for det var helt nye steder for meg. Var saa koselig aa se huset til Melissa, og besoeke barneskolen. Det var ogsaa helt utrolig aa bade i en foss ned fra et lite fjell langt ute I bushen, for saa aa danse masse med masaikrigere, sove i roeykfyllte hytter med lam, geiter, katter og masaier og saa bli angrepet av knitredyr paa natten- men alt har virkelig vaert en opplevelse!
Gleder meg ogsaa veldig til vi drar til Uganda paa fredag, da skal vi ta nattbuss i veldig mange timer foer vi ankommer loerdags morgen. Saa er det rafting, elvepadling og strikkhopp paa programmet, saa det kan jo bli spennende! Er saa gla for aa vaere paa tur, og gruppa er utrolig bra. Kjempekoselig aa vaere 13 jenter og Tommy, Melissa og Lino, saa gleder meg bare til alt vi fortsatt skal oppleve sammen! Haaper alt er bra med alle som er hjemme i Norge, hilser fra alle her =D
Varme Kenyaklemmer fra Ragnhild
Det er helt utrolig aa vaere i Kenya igjen. Vi har naa vaert her en og en halv uke, men vi har opplevd utrolig mye paa saa kort tid. Disse dagene har vi opplevd Kenya fra mange sider- og sett de store forskjellene. Vi var jo i Ngurunit og bode i manyatahytter, og i gaar tilbrakte vi dagen paa et spahotell.. Ganske rart aa vaere med paa saa forskjellige ting, men det gir oss jo et perspektiv paa forskjellene ogsaa.
Vi laerer saa mye paa turen, og det skjer noe hele tiden. Det er mange inntrykk aa ta inn, men det er utrolig interressant! Og det er spennende aa se og oppleve kulturforskjellene.
Spesiellt spennende var turen til Ngurunit og Maralal, for det var helt nye steder for meg. Var saa koselig aa se huset til Melissa, og besoeke barneskolen. Det var ogsaa helt utrolig aa bade i en foss ned fra et lite fjell langt ute I bushen, for saa aa danse masse med masaikrigere, sove i roeykfyllte hytter med lam, geiter, katter og masaier og saa bli angrepet av knitredyr paa natten- men alt har virkelig vaert en opplevelse!
Gleder meg ogsaa veldig til vi drar til Uganda paa fredag, da skal vi ta nattbuss i veldig mange timer foer vi ankommer loerdags morgen. Saa er det rafting, elvepadling og strikkhopp paa programmet, saa det kan jo bli spennende! Er saa gla for aa vaere paa tur, og gruppa er utrolig bra. Kjempekoselig aa vaere 13 jenter og Tommy, Melissa og Lino, saa gleder meg bare til alt vi fortsatt skal oppleve sammen! Haaper alt er bra med alle som er hjemme i Norge, hilser fra alle her =D
Varme Kenyaklemmer fra Ragnhild
Tilbake i Nairobi!
Etter et lite besok i samburuland, mote med masaiene og hjemmet til melissa er neste destinasjon Nairobi igjen!
Det var utrolig godt aa faa alt det vi har opplevd den siste uka litt paa avstand og fordoyd alle inntrykk, og gjort seg en oppfatning av ting. Det maa vaere deilig aa bo i et samfunn der penger, tid og renslighet ikke har saa stor betydning. Bare man har tak over hodet, mat i magen, familie og venner rundt seg er man fornoyd. Laaangt ute i odemarken der man skulle tro at ikke en sjel levde, har de de smaa utrolig koselige manyattaene og dyrene som vandrer fritt omkring. Masaikrigerne er saa utrolig pene, med sterke farger, fjaer og smykker. Dere skulle hort de synge om kvelden, aldri hort liknende, det var helt herlig og sovne til.
Selvfolgelig klarte Renie aa bli syk i Ngurunit, med smerter i hele kroppen, feber, saar hals og tett nese. ikke det at det kom som en bombe! :P Men det gikk heldigvis fort over takket vaere Melissa aa hennes Coldcap piller og at Tommy og jentene passet saa godt paa meg!
Saa naa tilbake i Nairobi har hviledagen kommet og hele gjengen har vandret av sted til "luksus" hotellet borti street'n! Det var litt av en kontrast fra det vi har vaert igjennom, saa folte meg litt utilpass, men inrommer at det var utrolig herlig aa faa en varm dusj, trent litt, bada i bassenget og tatt litt steam... skulle bare vist hvor godt vi luktet hele gjengen!!
Siden vi luktet saa godt og var saa rene, kledde vi oss i finstasen, sminket oss og gikk ut aa spiste paa en etiopisk restaurant. Det var utrolig spennende god fingermat, saa det skal jeg absolutt spise igjen!
Det var utrolig godt aa faa alt det vi har opplevd den siste uka litt paa avstand og fordoyd alle inntrykk, og gjort seg en oppfatning av ting. Det maa vaere deilig aa bo i et samfunn der penger, tid og renslighet ikke har saa stor betydning. Bare man har tak over hodet, mat i magen, familie og venner rundt seg er man fornoyd. Laaangt ute i odemarken der man skulle tro at ikke en sjel levde, har de de smaa utrolig koselige manyattaene og dyrene som vandrer fritt omkring. Masaikrigerne er saa utrolig pene, med sterke farger, fjaer og smykker. Dere skulle hort de synge om kvelden, aldri hort liknende, det var helt herlig og sovne til.
Selvfolgelig klarte Renie aa bli syk i Ngurunit, med smerter i hele kroppen, feber, saar hals og tett nese. ikke det at det kom som en bombe! :P Men det gikk heldigvis fort over takket vaere Melissa aa hennes Coldcap piller og at Tommy og jentene passet saa godt paa meg!
Saa naa tilbake i Nairobi har hviledagen kommet og hele gjengen har vandret av sted til "luksus" hotellet borti street'n! Det var litt av en kontrast fra det vi har vaert igjennom, saa folte meg litt utilpass, men inrommer at det var utrolig herlig aa faa en varm dusj, trent litt, bada i bassenget og tatt litt steam... skulle bare vist hvor godt vi luktet hele gjengen!!
Siden vi luktet saa godt og var saa rene, kledde vi oss i finstasen, sminket oss og gikk ut aa spiste paa en etiopisk restaurant. Det var utrolig spennende god fingermat, saa det skal jeg absolutt spise igjen!
tirsdag 27. oktober 2009
Masaiaktiviteter
Lørdag våknet vi opp i manyattaen. De fleste ganske slitne og trøtte, men godt fornøyd med en natt på kvister og kuskinn. (Jeg sov ikke så mye, for jeg hadde en kjempeskummel høne i fotenden som lagde rare lyder). Etter frokost skulle vi få oppleve hvordan det er å være masai. Vann- og vedhenting sto for tur. Med friskt mot dro vi ut på jakt etter vann. Vi måtte grave små groper i jorden som det kom vann i. Vannet øste vi opp i små og store beholdere som vi bar på ryggen eller hodet tilbake til manyattaen. Jeg har fornyet respekt for alle masaier som henter vann hver dag, etter å ha båret 20 liter i et bånd rundt hodet.
Vedhenting var neste post på programmet. Vi sanket kvister fra trær og på bakken og bar dem på ryggen tilbake til manyattaen. Jeg tror nok vi så ganske komiske ut, for folk lo og pekte. Men det virket som mamaene våre ble glade for vann og ved, og vi syntes i alle fall det var fint å få gjøre noe som takk for gjestfriheten.
Vedhenting var neste post på programmet. Vi sanket kvister fra trær og på bakken og bar dem på ryggen tilbake til manyattaen. Jeg tror nok vi så ganske komiske ut, for folk lo og pekte. Men det virket som mamaene våre ble glade for vann og ved, og vi syntes i alle fall det var fint å få gjøre noe som takk for gjestfriheten.
Ohma ohma ohma.. Krigernes sang! Og dans.
Vi sov i manyattaer, vi drakk geiteblod (ikke Silje da) og vi fletta kurver. Luftfuktigheten var høy, og det var heldigvis stemningen mellom oss jentene i gruppa også :) Kjempespennende å komme så tett innpå en kultur og levemåte som er så annerledes enn vår!Og selv om vi sov i ”luksusmanyatta” første natten, så fikk noen av oss merke insektene likevel! Spesielt ille var knitredyret, som bet og gjorde veldig vondt og lagde ekle knitrelyder. Men firfisler var det også en del av, men de er jo bare søte :)
I tillegg fikk vi enda en opplevelse utenom det vanlige den natten vi skulle sove i manyatta. Litt før vi gikk å la oss, hørte vi krigerne begynte å synge, og vi tenkte at det var jo fint å sovne til. Men neida, vi ble dratt ut og spurt om vi ville være med å se på – det var bekmørkt ute – men det gjorde jo ingenting. Det var spennende fordiom! Så vi og Mari og Ida gikk ned på danseplassen der krigerne og jentene danset og sang. Vi måtte jo selvfølgelig være med, og vi følte oss passe teite der vi stod og rista på nakkene våre (!) mens de bak sto å lo. Etter en liten stund kom også mange av de andre jentene ned, og til slutt sto vi å rista nakkene våres som bare det alle sammen.
Krigerne var i alle fall noe for seg selv! De hadde dødsfine kostymer og smykker, fjær, langt fletta rødt hår, de var sterke og veldig flinke til å danse. De dansa en krigerdans og en lykkedans for at regnet hadde kommet. Etter hvert lærte vi oss dansen litt bedre, sto jo der i noen timer og slang på håret, og vi endte da opp midt mellom 2 stk. Etter hver dans så gikk de bort og skrek til oss eller slo oss med håret, noe som er deres litt spesielle måte å flørte på. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, så vi bare stod der også skulle jeg (Silje) ta meg en røyk for å slappe av litt. Midt på nattan. Og det var mørkt. Og jeg tente lighteren. Og det ble HELT stille i et brøkdel av et sekund. Også bare hylte og skrek og løp alle sammen fordi at de er visst veldig lysskye og jeg følte meg veldig dum og redd når vi to sto igjen på plassen helt alene etter å ha blitt løpt ned av masaikrigere. Men vi fikk sove til slutt.
Kvelden etter kom de samme krigerne og danset for oss på campen, 4 av de fikk anfall (for de lever seg så inn i sangene, dansen og følelsene sine) og det var meget spesielt å bevitne. Og litt ekkelt. Jeg og Ragnhild ville gjerne danse, men vi tørte ikke før det ble mørkt fordi vi følte oss så utrolig urytmiske og lite flinke så vi ville ikke at noen skulle se det. Så la mørket endelig, og vi gikk og dansa fletta av oss sammen med Frida, Lovise, Ida, Maria og Kristina. Det tok enda mer av denne kvelden, og Lovise ble kurtisert både og opp og ned, populær som hun var. Samburujentene ble litt sure, fordi vi la beslag på krigerne deres. Men de har de jo hele tiden, så de kan ikke si noe på det. :)
Det var i alle fall kjempegøy, og vi fikk også snakka litt med de, fordi vi fant til slutt en som kunne engelsk, og det gjorde bare opplevelsen enda bedre. Vi var litt fjasete rundt de, men det er jo bare moro ;) De var jo så stilige!
”Somebody in Kenya loves me”
I tillegg fikk vi enda en opplevelse utenom det vanlige den natten vi skulle sove i manyatta. Litt før vi gikk å la oss, hørte vi krigerne begynte å synge, og vi tenkte at det var jo fint å sovne til. Men neida, vi ble dratt ut og spurt om vi ville være med å se på – det var bekmørkt ute – men det gjorde jo ingenting. Det var spennende fordiom! Så vi og Mari og Ida gikk ned på danseplassen der krigerne og jentene danset og sang. Vi måtte jo selvfølgelig være med, og vi følte oss passe teite der vi stod og rista på nakkene våre (!) mens de bak sto å lo. Etter en liten stund kom også mange av de andre jentene ned, og til slutt sto vi å rista nakkene våres som bare det alle sammen.
Krigerne var i alle fall noe for seg selv! De hadde dødsfine kostymer og smykker, fjær, langt fletta rødt hår, de var sterke og veldig flinke til å danse. De dansa en krigerdans og en lykkedans for at regnet hadde kommet. Etter hvert lærte vi oss dansen litt bedre, sto jo der i noen timer og slang på håret, og vi endte da opp midt mellom 2 stk. Etter hver dans så gikk de bort og skrek til oss eller slo oss med håret, noe som er deres litt spesielle måte å flørte på. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, så vi bare stod der også skulle jeg (Silje) ta meg en røyk for å slappe av litt. Midt på nattan. Og det var mørkt. Og jeg tente lighteren. Og det ble HELT stille i et brøkdel av et sekund. Også bare hylte og skrek og løp alle sammen fordi at de er visst veldig lysskye og jeg følte meg veldig dum og redd når vi to sto igjen på plassen helt alene etter å ha blitt løpt ned av masaikrigere. Men vi fikk sove til slutt.
Kvelden etter kom de samme krigerne og danset for oss på campen, 4 av de fikk anfall (for de lever seg så inn i sangene, dansen og følelsene sine) og det var meget spesielt å bevitne. Og litt ekkelt. Jeg og Ragnhild ville gjerne danse, men vi tørte ikke før det ble mørkt fordi vi følte oss så utrolig urytmiske og lite flinke så vi ville ikke at noen skulle se det. Så la mørket endelig, og vi gikk og dansa fletta av oss sammen med Frida, Lovise, Ida, Maria og Kristina. Det tok enda mer av denne kvelden, og Lovise ble kurtisert både og opp og ned, populær som hun var. Samburujentene ble litt sure, fordi vi la beslag på krigerne deres. Men de har de jo hele tiden, så de kan ikke si noe på det. :)
Det var i alle fall kjempegøy, og vi fikk også snakka litt med de, fordi vi fant til slutt en som kunne engelsk, og det gjorde bare opplevelsen enda bedre. Vi var litt fjasete rundt de, men det er jo bare moro ;) De var jo så stilige!
”Somebody in Kenya loves me”
- fra Ragnhild og Silje :)
Da de begynte å bli mørkt dro vi til manyattaene vi skulle sove i. Disse manyattene var bygget av flettet kvist dekket av kuskinn med stråtak. Vi ble introdusert for mamaene og drakk te med hele familien i den glovarme, koselige hytta. Vi sa de få ordene vi kunne på samburu, ellers bare smilte vi og lo av hverandre. Etterpå satt vi med Melissa under stjernene og hadde en koselig jentestund. Melissa fortalte oss mye om forskningen sin på ulempene og fordelene ved bistandsaarbeid og effekten det har på urfolk. Da vi gikk for å legge oss begynte krigerne å synge. Etter å ha forsøkt å sovne lenge i kaoset av røyk, hundevalper, geitekillinger og søte, kosete samburujenter ble vi dratt med ut for å danse… Men det tror vi Ragnhild og Silje har veldig lyst til å skrive om;)
Bading – Masaiene som fulgte med oss sa det ikke var langt, men etter endeløs vandring gjennom tornekratt og ørken, over bekk og fjell, gjørme og jungel, skjønte vi at de muligens har en annen oppfattelse av avstand enn oss. Men det var det verdt! For vi kom fram til et sted som så ut som det var tatt fra ”Den blå lagunen”. Vi sklei i fossefall og hadde det gøy lenge.
Så var det tid for litt arbeid. Vi ble satt til å flette de tradisjonelle masaikurvene, men de fleste av oss satt bare og beundret samburukvinnenes hendige fingre.
Så var det tid for litt arbeid. Vi ble satt til å flette de tradisjonelle masaikurvene, men de fleste av oss satt bare og beundret samburukvinnenes hendige fingre.
På vei til Ngurunit
Vi humper i ”vei” i 13 timer. Fridas hode var i kontakt med store deler av bilen – vi hadde ikke belte. Vi kjørte gjennom store ørkenområder hvor tørken var tydelig. Døde dyr lå langs hele veien. For semninomadefolkene er dyrene hele livsgrunnlaget, så det var stammefeider mellom Turkana og Samburu om beitemark. Soldater patruljerte området og tok dekning for eventuelle snikskyttere bak oss hver gang vi stanset. Og det gjorde vi en del, for en av bilene kokte over av og til. Den fjerde gangen bestemte vi oss for å finne ut hvor mye en pickup kan romme. Tretten globaljenter, Tommy, Melissa, Lino, sjåføren og bagasje, viste det seg. Det ble en interessant tur.
Vi humper i ”vei” i 13 timer. Fridas hode var i kontakt med store deler av bilen – vi hadde ikke belte. Vi kjørte gjennom store ørkenområder hvor tørken var tydelig. Døde dyr lå langs hele veien. For semninomadefolkene er dyrene hele livsgrunnlaget, så det var stammefeider mellom Turkana og Samburu om beitemark. Soldater patruljerte området og tok dekning for eventuelle snikskyttere bak oss hver gang vi stanset. Og det gjorde vi en del, for en av bilene kokte over av og til. Den fjerde gangen bestemte vi oss for å finne ut hvor mye en pickup kan romme. Tretten globaljenter, Tommy, Melissa, Lino, sjåføren og bagasje, viste det seg. Det ble en interessant tur.
Handikappskolen Sherp – vi får hilse på døvstumme Johnny som er sterkt autistisk. Den tradisjonelle måten å leve på i Samburu – å flytte rundt med dyrene – er ikke akkurat tilrettelagt handikappede. Mange barn, Johnny blant dem, blir etterlatt i bushen for å dø. Mødrene blir kastet ut av manyattaen. Johnny ble forsøkt tent på av faren, for overtro sier at han er en forbannelse.. Heldigvis har holdningene endret seg i og med at skolen ble åpnet, og funksjonshemninger blir mer tolerert i Samburu nå. Men de er bare sju kvinner på skolen, og det er hundredeogtyve barn som trenger hjelp.
Hei alle hjemme, savner dere masse, skal ikke skrive saa mye, for vi skal legge ut bilder i dag, men dere kan faa kortversjonen av kjoereturen i Ngurunit her:
09:30 - vi kjoerer fra Maralal, der Melissa bor. Hvis du tror veiene hjemme paa soerlandet er i daarlig standard kan du proeve aa kjoere bilen i et uttoerket elveleie der hjemme, og faa en liten smakebit av hvordan den turen var. Reisen tar ca 13 timer, for vi maa stanse i Baragoi, en bitteliten landsby midt i ingenstans, siden en av bilene koker over hver 15. kilometer. Her spiser vi ris, noe groent, og selvfoelgelig, geitekjoett. Saa proever vi tappert aa laere noen barn paa gata zipzapboing, mens de bare ler av oss. Da vi skal dra, flokker de seg sammen rundt bilen for aa se om de kanskje kan faa tak i en penn, en vannflaske eller en plastpose. Kenyanske barns lekestandard er en smule enklere enn den i Norge. Erstatningsbilen som dukker opp til slutt er en jeep med aapent lasteplan. Vi har dfet veldig koselig der bakpaa, synger sanger, dukker for tornetraer og svelger ett uvisst antall insekter. Da vi etterhvert kommer fram til Ngurunit blir vi moett med baal, ris (og gjett hva mer) og kakao. Midt i bushen. Ganske kult, egentlig. Saa legger vi oss i luksusmanyattaene - smaa betonghytter med straa- og presenningtak og madrasser - og hoerer paa sirisser, hyenehyl, fuglekvitter, geitebrek, hoenekakling, samburumumling og knitredyrangrep til vi sovner.
09:30 - vi kjoerer fra Maralal, der Melissa bor. Hvis du tror veiene hjemme paa soerlandet er i daarlig standard kan du proeve aa kjoere bilen i et uttoerket elveleie der hjemme, og faa en liten smakebit av hvordan den turen var. Reisen tar ca 13 timer, for vi maa stanse i Baragoi, en bitteliten landsby midt i ingenstans, siden en av bilene koker over hver 15. kilometer. Her spiser vi ris, noe groent, og selvfoelgelig, geitekjoett. Saa proever vi tappert aa laere noen barn paa gata zipzapboing, mens de bare ler av oss. Da vi skal dra, flokker de seg sammen rundt bilen for aa se om de kanskje kan faa tak i en penn, en vannflaske eller en plastpose. Kenyanske barns lekestandard er en smule enklere enn den i Norge. Erstatningsbilen som dukker opp til slutt er en jeep med aapent lasteplan. Vi har dfet veldig koselig der bakpaa, synger sanger, dukker for tornetraer og svelger ett uvisst antall insekter. Da vi etterhvert kommer fram til Ngurunit blir vi moett med baal, ris (og gjett hva mer) og kakao. Midt i bushen. Ganske kult, egentlig. Saa legger vi oss i luksusmanyattaene - smaa betonghytter med straa- og presenningtak og madrasser - og hoerer paa sirisser, hyenehyl, fuglekvitter, geitebrek, hoenekakling, samburumumling og knitredyrangrep til vi sovner.
onsdag 21. oktober 2009
hei
heihei alle sammen! som dere sikkert har lest så er vi i Maralal hos Melissa:) huset hennes er så fint og hjemmekoselig:) bare les på hva de andre har skrevet, så ser dere hva vi har gjort, ville bare skrive at jeg lever, og jeg tar inn inntrykk hele tiden som jeg skal fortelle dere masse om senere. Håper alt er bra med dere der hjemme. Glad i dere<3
Smakebit fra Kenya
Ettersom alle mest sannsynlig kommer til å blogge opp og ned og i mente om akkurat det samme her, skriver jeg bare litt kort om hvordan Afrika har vært mot meg til nå. Bare sånn bittelitt pirrende man kan smake på.
Det er mye å se på. De første dagene gikk i grunn bare ut på å vandre i Nairobi, som nesten var litt skuffende urbant. Det var jo en storby som alle andre i verden, med biler, restauranter og mennesker i dress. I grunn var det flere pyntede og stilige mennesker der, enn ved en gjennomsnittlig gate i Oslo. Som om afrikanerne hadde litt mer stolthet enn oss nordmenn; var det et stilig antrekk å vise frem, ble det satt på, kneppet igjen og vist fram.
Skillet mellom urbant og ruralt, press i buksebeinet og støv i håret kom derimot ganske raskt til syne in dat vi satte oss inn i en matatu (minibuss) på vei fra Nairobi til Maralal. Flere farger ble synlige på menneskene, dårligere standard ble mer åpenbart på bopelene. Men samtidig, det ble mer som det Afrika jeg hadde sett for meg.
På veien mot Maralal var det nesten som å plutselig sitte i kongelige sko; måten alle vinket til bilene, barna så sjenert ned da vi smilte. Det var litt rart, sånn å være som et dyr i dyreparken. Men en fin tur, det var det. Bavianer i veikanten? Yap. Neshorn på savannen? Selvfølgelig. Afrika er mye inntrykk, det er det. (Vi var som tidligere nevnt i bloggen, på besøk på et hjem for handicappede barn i dag. En del sterke syn blir det jo.) Og ettersom vi i morgen drar ut for å bo i landsbyen i Ngurunit, har jeg en følelse av at det akkurat har begynt.
Det er mye å se på. De første dagene gikk i grunn bare ut på å vandre i Nairobi, som nesten var litt skuffende urbant. Det var jo en storby som alle andre i verden, med biler, restauranter og mennesker i dress. I grunn var det flere pyntede og stilige mennesker der, enn ved en gjennomsnittlig gate i Oslo. Som om afrikanerne hadde litt mer stolthet enn oss nordmenn; var det et stilig antrekk å vise frem, ble det satt på, kneppet igjen og vist fram.
Skillet mellom urbant og ruralt, press i buksebeinet og støv i håret kom derimot ganske raskt til syne in dat vi satte oss inn i en matatu (minibuss) på vei fra Nairobi til Maralal. Flere farger ble synlige på menneskene, dårligere standard ble mer åpenbart på bopelene. Men samtidig, det ble mer som det Afrika jeg hadde sett for meg.
På veien mot Maralal var det nesten som å plutselig sitte i kongelige sko; måten alle vinket til bilene, barna så sjenert ned da vi smilte. Det var litt rart, sånn å være som et dyr i dyreparken. Men en fin tur, det var det. Bavianer i veikanten? Yap. Neshorn på savannen? Selvfølgelig. Afrika er mye inntrykk, det er det. (Vi var som tidligere nevnt i bloggen, på besøk på et hjem for handicappede barn i dag. En del sterke syn blir det jo.) Og ettersom vi i morgen drar ut for å bo i landsbyen i Ngurunit, har jeg en følelse av at det akkurat har begynt.
Den utrolige reisen....
Etter mange lange timer, en sebrafødsel, et par døde kuer, mange bavianer og små masaibarn som roper "mazunga" i en liten trang matatu, kom vi endelig frem til Maralal og huset til Melissa, det er utrolig fint her, mye frodigere enn det jeg hadde forestilt meg. Ikke så varmt ennå men det kommer nok! Introduksjonen hos Melissa var en stor gryte med mais og bønner, med god te ved siden av, tror vi alle var passe slitene etter en lang og hompete reise så ble en tidlig kveld på de fleste av oss. Melissa hadde orda i stand med madrasser og senger, reine luksusen her (ihvertfall i forhold til de skittene ekle madrassene på youth hostelet i Nairobi)
I dag var det tidlig opp til speilegg, tomatbønner og peanøttsmørr (Melissa imponerer igjen:D) Før vi la oss i vei til Handikap skolen for å leke med barna der. Himmel for noen nydelige små skapninger, store øyne og skittene tynne kropper.. Så stor mangel på kjærlighet, omsorg og noen å holde i hånda. Det var så uvirkelig, at noen kan leve med den standarden der når de har behov for SÅ mye mer, bare det å ha reine klær og en varm seng å sove i skulle man tro at var en menneskerett. Fikk så lyst til å ta med meg alle de små søte hjem til Norge i sekken min sånn at jeg vet at det er noen som tar godt vare på de og at de får den omsorgen og stimuleringen de trenger for å fungere i hverdagen. I mårra er det tid for tur ut bushen og besøke Samburumasaiene, så i dag var vi på markedet og kjøpte inn masaipledd, sånn at vi holder varmen og er like fargerike å fine som det de er! Gleder meg kjempe mye! Det å bo i manyattaer (kumøkkhytter), ikke dusje, spise geit og drikke kublod blir en opplevelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle få!
Så langt har jeg overlevd alt det rare jeg har dytta i meg og vært borti så nå er jeg herda tenker jeg! "Bank i bordet" Hører mer fra meg når vi er tilbake i Nairobi på mandag.
I dag var det tidlig opp til speilegg, tomatbønner og peanøttsmørr (Melissa imponerer igjen:D) Før vi la oss i vei til Handikap skolen for å leke med barna der. Himmel for noen nydelige små skapninger, store øyne og skittene tynne kropper.. Så stor mangel på kjærlighet, omsorg og noen å holde i hånda. Det var så uvirkelig, at noen kan leve med den standarden der når de har behov for SÅ mye mer, bare det å ha reine klær og en varm seng å sove i skulle man tro at var en menneskerett. Fikk så lyst til å ta med meg alle de små søte hjem til Norge i sekken min sånn at jeg vet at det er noen som tar godt vare på de og at de får den omsorgen og stimuleringen de trenger for å fungere i hverdagen. I mårra er det tid for tur ut bushen og besøke Samburumasaiene, så i dag var vi på markedet og kjøpte inn masaipledd, sånn at vi holder varmen og er like fargerike å fine som det de er! Gleder meg kjempe mye! Det å bo i manyattaer (kumøkkhytter), ikke dusje, spise geit og drikke kublod blir en opplevelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle få!
Så langt har jeg overlevd alt det rare jeg har dytta i meg og vært borti så nå er jeg herda tenker jeg! "Bank i bordet" Hører mer fra meg når vi er tilbake i Nairobi på mandag.
tirsdag 20. oktober 2009
Ut i bushen!
Hei alle dere der hjemme i kalde Norge! :) Haaper alt er bra med dere, det er det i alle fall med oss :) Kom fram her i Nairobi paa sondag, og har spist mye god mat og sett mye nytt og spennende her. I dag, om ca. 10 min, skal vi dra videre til Maralal hvor vi skal bo i huset til Melissa. Bussturen tar ca. 10 timer, paa en humpete og solete landevei. Det blir noe nytt! Her i Kenya har det vaert torke en god stund naa, men den siste uka har det regna litt allikevel, noe som egentlig er en veldig bra ting, for det trenger de her nede :)
Vet ikke hva mer jeg skal skrive akkurat naa, har litt daarlig tid osv, men mamma; jeg lever! Haha :) Snakkes naar vi kommer tilbake fra bushen! :)
Vet ikke hva mer jeg skal skrive akkurat naa, har litt daarlig tid osv, men mamma; jeg lever! Haha :) Snakkes naar vi kommer tilbake fra bushen! :)
mandag 19. oktober 2009
Hei alle sammen!
Naa sitter vi i kjelleren paa Nairobi Youth Hostel i rundt 20 grader. Snart skal vi paa guidet tur i byen. Det har vaert lenge toerke her, men de siste dagene har det regnet, saa naa er alle som bor her glade. Men man er sparsomme paa vannet. Er vi heldige kommer det vann i springen og vi kan dra ned i do.
Vi ble hentet paa flyplassen i gaar kveld og kjorte villmann gjennom byen. Det viser seg at det er minst like viktig aa tute som aa bremse. Er koen lang, er det bare aa kjoere ut i groefta og enveiskjoeringer tar man ikke saa alvorlig. Vi var ute aa spiste god grillet fisk med Melissa og Lino i gaar, og i morgen gaar turen videre med lokalbuss i maaaange timer til Melissas hus i Maralal. Paa torsdag forvinner vi inn i Ngurunit-bushen, saa dette blir det siste dere hoerer fra Mari, Ida, Kristina og Nina paa en stund. Vi er glad i dere! Snakkes
Vi ble hentet paa flyplassen i gaar kveld og kjorte villmann gjennom byen. Det viser seg at det er minst like viktig aa tute som aa bremse. Er koen lang, er det bare aa kjoere ut i groefta og enveiskjoeringer tar man ikke saa alvorlig. Vi var ute aa spiste god grillet fisk med Melissa og Lino i gaar, og i morgen gaar turen videre med lokalbuss i maaaange timer til Melissas hus i Maralal. Paa torsdag forvinner vi inn i Ngurunit-bushen, saa dette blir det siste dere hoerer fra Mari, Ida, Kristina og Nina paa en stund. Vi er glad i dere! Snakkes
søndag 4. oktober 2009
Noen tips fra Melissa
Hei flotte afrikafarere.
Håper dere koser dere med ferie. Nedenfor kommer noen tips fra Melissa dere kan tenke på i ferien.
Håper dere koser dere med ferie. Nedenfor kommer noen tips fra Melissa dere kan tenke på i ferien.
- Ta med det styggeste tøyet du har til Samburu slik at du ikke trenger å bli redd for om det ødelegges.
- Ikke kle deg opp med dyre smykker o.l. Det gjør deg til et lett bytte
- Legg penger i magebelte - kriminalitet/tyveri er garantert en hyppig aktivitet ettersom stå er vanskelig i hele Kenya med høye priser på alt og tørke.
- Ha med en grei, liten notatblokk. Denne kan du skrive ned stikkord på, samt ideer til bloggen og andre ting.
- Du kan kle deg akkurat slik du vil- som sagt - de ler heller enn skjemmes over deg. Alle kvinner der går med skjørt som er over knelengde, men du behøver ikke dette dersom det er upraktisk for deg.
- Ha gode sko. Det kan fort bli varmt og bena hovner opp eller du får gnagsår. Sår i slikt støvete og noen ganger skittent miljø er ikke alltid like heldig for vestlige folk ettersom det er umulig for dere å være 100% tilvendt bakteriefloraen. Dessuten kan det hende du skal gå en del.
- Ha med nok vann overalt. Det er varmt!!! Du kan også få kjøpt vann i Ngurunit - tror de har en liten kiosk med litt basics der. Uansett er det en liten by ikke altfor langt unna som de kan hente dette fra.
- Man får kjøpt safaricom sim-kort for ca. 10-20 kr.- i Nairobi og kontantkort. Dette er greit for å holde mobilprisene lave. Minn din familie på at du ikke har dekning på telefon store deler av veien til Maralal og mange steder i Samburu.
- Alltid la noen andre passe på verdisakene dine dersom du må forlate dem. Dette gjelder også tepper, sko, capser, sokker, skjerf osv.
- Ha med kraftig solkrem. Jeg har brukt faktor 50 på nesa mange ganger og likevel blitt brent:) Altså - poenget er at et er kraftig sol som dere gjerne skal eksponeres for lenge av gangen.
- Følg Tommys råd og ha med sovepose.
- Du får sikkert ikke dusjet hver dag, så innfinn deg med det:)
- Aldri kast papir i naturen slik at det blåser rundt overalt. Dette gjelder både etter toalettbesøk og annet. Da er det greiere å grave det litt ned i bakken. Men ha gjerne med deg en rull toalettpapir. Vi kan evt. kjøpe en stor boks med dette i Nairobi.
- Ta gjerne med; sårsalve, bandasje, plaster, mage/diare tabletter, antibac og husk å ta malaria medisinene dine når du skal. Ngurunit pleier å ha en del malariamygg.
- Det kan hende du går sulten ganske lenge i Ngurunit fordi matlaging tar tid. Kanskje du kan ha en liten ting i veska som du kan suge på, som noen pastiller eller likn.
- Er det noe du lurer på så ta kontakt. min mailadresse er ; amelissa1@hotmail.com - ellers finner du meg på facebook.
lørdag 3. oktober 2009
Snart reisetid!!
Ja, Alex (og resten av gjengen) nå er det ikke lenge igjen til vi reiser avsted til Kenya/Uganda, og det å reise hjem på ferie for å pakke gjør meg ikke mindre oppstemt akkurat!! Sommerfuglene flagrer rundt som aldri før og spenningen er til å ta og føle på:D Vi er og blir en herlig jentegjeng (stakkars Tommy:P) Sjåast om en uke ferdig pakket og forberedt til tur:D Gleder meg masse!
Test
Testing testing... Jeg var FØRST! Ha ha (i år da...)
Nå er det bare 14 dager og 13 timer til vi drar, dere! Det er egentlig ganske rart egentlig.
Gleder meg!
Nå er det bare 14 dager og 13 timer til vi drar, dere! Det er egentlig ganske rart egentlig.
Gleder meg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
