Unawatuna - bading, sol, strand og apen Otto!

Etter at vi kom frem hit til Unawatuna i går kveld, har vi bare slappet av, badet og solt oss. Noen av jentene har også tatt spa i dag, noe som nok var veldig velkomment etter 3 uker på reisefot!


Jeg, Renie, Anette og noen av de andre jentene brukte i stedet dagen på å sole oss, siden vi gjerne vil være litt brune når vi kommer hjem. Endte med at vi ble veldig solbrent og nå må smøre oss med aloe vera og brannsalve hele tiden. Litt dårlig timing, siden vi skal på hvalsafari i morgen og tilbringe nesten hele dagen på båt... Men men, det går seg til! Er jo ikke første gangen jeg blir solbrent ;)





Ellers er det utrolig vakker her, og små, men hvite strender. Og vannet er helt turkis og kjempevarmt! Kan ikke si noe annet enn at vi koser oss kjempemye, og for min del kunne vi gjerne vært her litt lenger. Det skal bli godt å komme hjem og altså, men snø, grått vær og kulde frister ikke så mye kan du si! Hehe.


I dag gikk også en liten drøm i oppfyllelse, tro det eller ei. Jeg elsker jo som kjent aper, og vil gjerne ha en når jeg blir stor. Uansett, jeg og Renie var ute å bada da vi så to menn komme gående, med en liten ape i bånd langs stranda! Tok ikke lang tid før jeg var oppe for å i det sånn, og jeg fikk til og med kose masse med den og ta bilde. Så nydelig! Det gjorde hele dagen min, å få ha lille Otto (som apen het) på fanget og bare kose med han. Helt nydelig! :D


Ellers i dag har vi egentlig ikke gjort så mye, eneste var vel at vi møttes på fortet i Galle halv seks for å få med oss solnedgangen alle sammen, også dro vi å spiste :) En veldig deilig dag! Trenger litt ordentlig avslapning iblant :)

Alene i den store verden

Når globalt er på tur, reiser vi stort sett i følge. Minibusser, store busser, tuk-tuk, fly. Greia er, vi drar normalt i flokk når vi er på reisefot. I dag var det derimot ikke en samlet gjeng som skulle dra fra Hikkaduwa til Unawatuna, en reise på rundt fem mil. Det hadde svirret rykter om det en stund, men på formiddagen i dag ble vi dumpet i Hikkaduwa, og fikk beskjed om å komme oss på egenhånd til vårt nye hotell. Desto mindre penger som ble brukt på reisen, desto bedre. Konkurranseinstinktet ble raskt vekket.

Vi ble til slutt en gjeng på fire jenter; Ida, Kristina, Nina og Frida. Turen begynte med at vi fikk kjøre gratis inn til byen med en hyggelig ung mann som kjørte tuk-tuk. (Trehjuling.) Etter det møtte vi bl.a. annet på en lokal bekjent som ville sponse reisen vår med sånn ca. 1 krone. Videre vandret vi rundt i byen en stund og etter å ha kommet i samtale med flere hyggelige mennesker, økte reisekassa med noen små kroner til. Neste skritt var å hoppe på en lokalbuss med destinasjon Unawatuna.

Som litt småforvirret turist er det lett å ikke ha oversikt over hvor mye transport og lignende skal koste, og det er lett å bli lurt. Det tok ikke lang tid før vi fattet mistanke til billettmannen på bussen. Etter litt mumling og undrende blikk, tok vi til slutt mot til oss og spurte en medpassasjer om hva som var rett og galt i singalesisk busskultur. Jada, vi var godt lurt, men hjelpen var nær og kom i forkledning av en gammel mann med bart. Han forbarmet seg over oss, og ikke bare hjalp oss med å få riktige billetter, men også med å sponse turen videre med 100 rupees. (5 kroner.)

Jentegjengen hoppet av bussen i Galle, og innså raskt at turistene ikke helt nådde de kanter av landet som vi nå var i. Etter omkring tre minutter var det noen som filmet oss med en mobil, og blikkene var sånn ca like diskré som de gamle tangamennene vi har sett en del av på strendene her. Likevel suste vi en del rundt i sentrum, snakket det vi klarte med lokale og hoppet til slutt på en svett og fantastisk buss videre.

Turen var trang, klam, full av spennende lukter og veldig koselig. Når vi til slutt kom fram til byen tok vi beina fatt og tuslet den siste kilometeren mot hotell og hav. Vi ankom ca. én time etter alle andre i klassen, men jublet litt for oss selv når vi fikk vite at vi hadde klart å komme frem med minst utgifter av alle i klassen. 5 mil med buss og tuk-tuk, fire personer: 85 øre per person. Det er egentlig ikke verst å reise lokalt.

Hilsen Nina og Frida

DYKKERLAPPEN I BOKS!

Etter tre dagers intensiv dykkeropplæring (både i undervannsgrotter og i sunkne skip), har vi nå tatt dykkereksamen, og 10 av 10 har bestått! Hurra! nå ser vi frem til masse dykking fremover, og vi begynner i morgen med gratisdykket vi fikk fordi alle bestod!

Å kastes inn i det fremmede

Det er ikke ofte man får sjansen til å kastes direkte inn i en fremmed kultur! Du får beskjed om at nå skal du tilbringe to netter sammen med vilt fremmede mennesker, med nye skikker, språk, være måte, daglige gjøremål, og som du mest sannsynelig ikke kan snakke engelsk. Høres kanskje skummelt ut? Men da skal du høre her. Mine to netter hos min familie har herved blitt et fantastisk minne for livet.
Hele denne opplevelsen startet med at vi ble plassert en og en hos hver familie. Usikker stod jeg i dørånpningen med 20 kg i ssekken på ryggen. Med små skjelvende skritt steg jeg inn i et rosa murhus. Det første som møter meg er ei søt lita mor som kommer mot meg med åpne armer. Hun viser meg inn i den lille stua si og forklarer med kroppsgymikker hvor jeg skal sove. Det tar ikke lange tiden før jeg merker at dette er et trygt hjem med mye hjerterom. Hele tiden strømmer det på med nye ansikter som vil hilse på meg. Føles litt som å være på utstilling, bare at du i dette tilfellet er maleriet. Og til tross for litt språkproblemer og vansker med alle navnene, ble jeg på kort tid kjent med hele familien og slekten, pluss en rekke naboer. Ville en slik velkomst ha forekommet i Norge? Neppe!
Selv om noe av poenget med homestayet var at vi skulle delta i kvinnenes mikrofinans bedrifter, ble det lite med det. Jeg fikk rett og slett ikke lov! Tenke seg til at en gjest skal jobbe, nei det blir feil. De tok så godt vare på meg at jeg nesten fikk dårlig samvittighet. Moren løp bokstavelig talt etter meg med en stol som jeg skulle sitte på. Jeg ble også veldig glad i toåringen i familien som nettopp hadde lært seg og snakke. Han laget til og med en sang til meg der innholdet ikke var mindre en mitt navn, dog med en annen vri på uttalelsen: Anitta, Anitta, Anitta...
Takker masse for at jeg fikk denne sjansen. Med meg har jeg nye opplevelser av en fantastisk kultur, og nye kunnskaper om micro finans.

heihei alle sammen!

I dag har vaert en veldig artig dag. Den startet med at noen mistet en stige ned paa taket rett utenfor vinduet til Lovise og meg, og gjorde slik at vi braavaaknet begge to og skjoente ingenting. Men det er saant som skjer, og da hadde vi i hvertfall god tid foer vi skulle dykke!

Da vi kom fram til dykkerstedet hadde vi foerst bassengtrening, og oevde paa aa ta av masker og dele luft og litt forskjellig =D Var utrolig merkelig og spennende aa puste under vann, og proeve aa holde seg rolig mens man tenkte paa alt. Etter litt teori og lunsj fikk Lovise, Frida, Anette, Ida, Astrid og jeg beskjed om at vi ikke rakk aa dykke i havet i dag, saa vi slappet litt av og saa en dykkefilm, foer instruktoeren vaar kom inn og sa vi fikk tid likevel! Da var vi raske med aa faa paa utstyr, og loepe til baaten. Saa startet moroa! en etter en dykket vi ned i vannet, og da vi var kommet 10 m under kunne vi se mange forskjellige fisker og havbunn- det var helt utrolig! Jeg maatte bruke noen minutter paa aa ta innover meg alt det fantastiske rundt meg, og om jeg hadde vaert skeptisk foer er jeg i hvertfall ikke det naa! Det var utrolig deilig aa dykke, og det foeltes faktisk naturlig aa vaere under vann paa denne maaten=D gleder meg masse til i morgen, da skal vi utforske enda finere omraader i havet!

Er helt herlig aa vaere i Hikkadua- strand og sol etter mange opplevelser rundt paa sri lanka. Jeg elsker saerlig aa leke i boelgene, da faar jeg virkelig foelelsen av aa vaere paa tur! Naa tenkte jeg at jeg skulle gaa en kveldstur langs stranda men noen av jentene foer jeg legger meg, men hilser fra alle!

Haaper alt er bra med dere hjemme i Norge, vi ses snart!

varme klemmer fra Ragnhild!

homestay!

Som aller siste dame, ble jeg sluppet av hos min familie, forvirret og ganske redd. Selv om ingen i den muslimske familien snakket engelsk (eller norsk), fant jeg fort ut at dette var en hyggelig familie, som ikke ville meg noe vont.
Huset var relativt stort og hadde grei standar til tross for noen skader etter tsunamien som kom for 5 aar siden. Men inne i huset var det nesten ingen moebler, de hadde en komode, en soffa, fire plastikstoler og to senger. Den ene sengen skulle vaere min de to neste nettene.
Mens jeg var der var huset alltid fullt av mennesker som kom for aa se paa meg. Foers lo de litt, saa tok de kanskje noen bilder med mobilene sine, og de som kunne, snakket litt engelsk til meg.
Om kvelden fikk jeg en stor middag med masse forskjellig. Jeg likte det ikke saa godt, for det var saa sterkt, saa for det meste spiste jeg broed og ris og drakk te, masse te. Middagen ble servert paa gulvet paa en yoga matte, og bestikk fikk jeg ikke. Det var ganske goey, og de lo faelt av meg naar jeg skulle spise risen med hendene. Kvelden kom og det var legge tid. De pakket mygg nettingen rundt sengen min. Saa hentet jentene i familien sine yogamatter og la seg rundt sengen min. Moren sa god natt (antar jeg) og slo av lyset. Alt dette gikk saa fort at jeg ikke rakk aa kle av meg, smoere meg med mygg spray og permitrere sengen, men pytt pytt.
Homestayet alene i Sri Lanka var en spesiell, men goey opplevelse jeg ikke kommer til aa glemme med det foerste :)

Vask, motorsykkel og myggstikk

Ja, som dere sikkert allerede har fått med dere har vi altså nå fullført turens første homestay. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var en helt utrolig spesiell opplevelse som hvertfall jeg aldri kommer til å glemme. Vi ble kjørt til Kinnya (litt usikker på rettskrivinga her) som er en liten landsby noen av oss skulle bo i. Jeg var den første som ble kastet ut av bilen og inn i huset til noen helt ukjente mennesker. Familien min bestod av en mor og hennes sønn på 8-9 år. Mannen i huset var i fengsel (fikk aldri svar på hvorfor han var der, men det er desværre slik at det å være tamil noen ganger blir sett på som å være grunn nok). Huset var hele tiden fullt av mennesker som gjerne bare stod og såg på meg og smilte. Det tok også en stund før jeg fant ut at det bare var en mor og en sønn som faktisk bodde i det huset med tank på at alle oppførte seg som hjemme.

Ettersom engelskkunnskapene ikke var de beste, merket jeg fort at kommunikasjonen noen ganger var litt vanskelig. Det ble en del pinlige stillheter i begynnelsen og smilemusklene fikk virkelig kjørt seg (når smiling stort sett var den eneste formen for kommunikasjon vi hadde). Etter å ha sittet og smilt til utallige mennesker som kom og gikk, og smilte og lo, kom det til slutt en dame jeg kom til å bruke mye tid sammen med. Hun kunne litt mer engelsk enn de andre, så vi satt og snakket en stund før hun plutselig sa at jeg skulle bli med hjem til henne for å se hvor hun bodde. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og fulgte lydig etter henne bortover gaten. Da vi kom til huset hennes fant hun plutselig frem en motorsykkel og sa at vi skulle ut og kjøre. Veldig overrasket satte jeg meg bak henne på motorsykkelen og kjørte. Jeg oppdaget fort at hennes mål var å vise meg frem til mest mulig mennesker på kortest mulig tid. det ble mye "kjør-stopp-tut-vink-kjør til neste hus" denne kvelden. Noen steder stoppet vi og besøkte folkene på skikkelig. Det vil si at vi gikk inn i huset og satt der i max 10 minutt før vi måtte videre til neste hus. Veldig overraskende, men utrolig hyggelig var det siste huset vi besøkte huset til Renie. Her satte vi oss til og med ned og drakk et glass cola før vi kjørte videre. Når klokken var rundt 22, hadde joeg komt meg tilbake til huset mitt, spist middag og gjort meg klar til sengen. Lite visste jeg at neste dag kom til å bringe flere overraskelser og MYE mer oppmerksomhet.

Etter litt soving av og på, stod jeg opp litt over klokka 6. Det første som møtte meg da jeg kom ut døren var et forskrekket og bekymret ansikt fra moren i huset. Astrid hadde nemlig ikke brukt hverken myggnett, myggspray eller vifte, og hadde dermed både ansiktet armer og bein fulle av myggstikk. Det plaget meg egentlig ikke noe særlig, men oppmerksomheten rundt det skulle vise seg å bli litt mer enn forventet.

Det mest spesielle jeg opplevde under oppholdet var morgendusjen. Etter å ha drukket en kopp te fikk jeg beskjed om at jeg skulle dusje. Jeg fikk med meg et håndkle, et skjørt og såpe og ble vist ut i hagen der de hadde sitt dusje-område. Jeg fikk skjørtet tredd over meg som en kjole og fikk beskjed om å sette meg ned. Lydig som jeg er, satte jeg meg ned, og før jeg fikk gjort så mye som å blunke, fikk jeg en bøtte med vann over meg. Mens jeg satt på bakken fikk jeg såpet inn både håret og kroppen. ikke bare av en, men av 3 damer. Etter mye innsåping og skylling ble jeg til og med tørket av disse 3 damene. Jeg var nemlig ikke effektiv nok når jeg prøvde å gjøre det selv.

Ellers fikk jeg som sagt altfor mye oppmerksomhet av myggstikkene. Og selvfølgelig var det en dame som hadde dødd av dengufeber denne dagen, så oppmrksomheten og bekymringene fra folk var heller uønsket. Jeg spurte en av daene litt forsiktig om hun trodde jeg kom til å få dengufeber siden alle reagerte såm kraaftig når de såg meg, og jeg fikk til svar at jo, det kom jeg nok til å få. Det var en litt mer skeptisk Astrid som la seg den kvelden, og ventet på at feberen skulle slå til. Heldigvis skjedde aldri dette. Ellers brukte jeg også denne kvelden bak på motorsykkelen hvor vi også denne kvelden besøkte x antall familier. Denne kvelden endte også besøksrunden hos noen kjente- Tone og Nina. Veldig koselig og overraskende fra begge sider.

Tredje og siste dag brukte jeg også på motorsykkelen til min gode venn, Motorsykkeldama. I korte trekk kan man vel egentlig si at oppholdet ble brukt bak på en motorsykkel og på besøk hom utrolig mange mennesker som smilte like mye når de fikk besøk av en rødprikkete hviting som var spist opp av myggen. Alt i alt en fantastisk opplevelse, som sent vil glemmes! :)

Homestay!

Jah, nå har vi hatt noen hektiske dager med opp å ned på Adams Peak, med lite søvn og såre legger.. Men det var en herlig opplevelse jeg aldri kommer til å angre på at jeg tok, det å stå på toppen av fjellet, musikk og masse mennesker rundt deg og se på den nydeligste soloppgangen du noen sinne har sett.. helt fantastisk!
Vi reiste så ut til Trincomalee hvor vi ble plassert i hver vår familie, veldig spennende!
Min familie var hinduer, en mor med 2 barn, gutt på 4 o g jente på 8.
Veldig spesielt å blir kjørt ut på landsbygda, sluppet av hos en ukjent familie som ikke prater engelsk og du vet du må stole 100% på deg selv. Prøve å kommunisere på alle måter det er mulig og være høflig og anstendig.
Det var ingen problem, familien tok så godt imot meg, plasserte meg på en stol midt i rommet, gav meg te og kake å inviterte naboer og venner for å komme å "se" på meg, det var litt ubehagelig i begynnelsen men ble fort vant til alle de stirrende og smilende ansiktene.
I begynnelsen var jeg ikke sikker på hvor mange som bodde i huset jeg sov i, for det var så mange som kom å gikk hele tia, spesielt to 19år gamle jenter, de var med meg store deler av tiden og benyttet sjansen til å kle meg opp i Sari , sminke og pynte meg masse.
Nattesøvnen var noe annet, husets seng var blitt gitt til meg siden jeg var gjest, mens familien sov på tynne stråmatter på murgulvet i stua, og om morgenenen var det opp kl 05,00 for å "menge" seg med resten av "familien" før skole å hverdagen begynte igjen!
Alle familiene vi ble plassert hos er medlem av BRAC - det er en Microfinansorganinsasjon som også strømmestiftelsen støtter. Vi fikk da sjansen til å føle på kropp å sjel hvordan det er å leve i fattige kår, og se hvordan microfinans påvirker hver å en familie.
Det var litt slitsomt på dag nr 2, med hjernen på høygir for kommunikasjon, og energi og søvnbehovet var på ca 0, men var spennende å bli med rundt i landsbyen å se hvordan møtene til Brac fungerer og hva damene som låner må igjennom.
Kvelden ble fylt med masse glade mannesker som dro meg med ut i gatene og videre til templene for å be, litt spesielt å stå å be til noe jeg ikke kan legge sjela mi i, men det var en spennende opplevelse.
Så bar det videre til full familiesammenkomst med masse god mat, tamilsk såpeopera på tv og enda en anleding for jentene å pynte meg opp i sari.
Jeg følte jeg fikk mye innsikt i hvordan livet deres er, og hvordan de opppfatter hverden og hverdagen. Det å ikke kunne gå lengre enn visse grenser uten risiko for å bli arrestert pga de er tamiler, begrenset skolegang og jobbmuligheter.

Ellers så har jeg ingen ting å klage på angående Sri Lanka turen, alt har vært bedre enn mulig forventet! Det er så mye som har gått dypt inn i meg og kommer til å ha med meg resten av livet.
Nå nyter vi livet i Hikkaduwa, og gleder oss til masse sol, badin og dykkelappen.

Btw:
- Mamma og Pappa - jeg har det bra, alle lemmer i behold og nyter alt jeg ser, hører, smaker og føler. Prates når jeg kommer hjem!

Stor klem Fra Renie

Har nå bodd to dager hos en fantastisk hyggelig muslimsk familie på østkysten. En merkelig opplevelse å bo alene sammen med en folk som ikke kan så godt engelsk uten å ha de andre jentene å støtte seg på, men lærerikt og spennende var det. Vi var fire jenter som ble kjørt litt utenfor byen Trikomalee og regelrett dumpet utenfor huset til våre familier. Familien min besto av mor, far og en veldig skravlete liten jente på tre år som var farens store stolthet.
Rundt gårdsplassen som krydde av høner og kalver var det fire andre hus som diverse familie bodde i. Husene var enkle murhus med lite møbler, men de var rene og fine. Naboer og familie gikk inn og ut av husene hele tidden for å hilse på meg og alle som kunne engelsk ble hentet så vi kunne snakke sammen. utrolig gjestfrie var de og jeg fikk mer mat enn jeg kunne klart å spise på en uke.
Første kvelden ble jeg plassert i en stol med fire generasjoner kvinner rundt meg og drakk te, mens de skravlet i vei og lo av og med meg. En av de kunne litt engelsk så vi fikk snakket litt om familien min og deres. Flere unger enn jeg kunne telle var innom huset for å peke og fnise litt. Fikk god middag og så på en skikkelig bollywoodaktig såpeserie med familien før jeg gikk og la meg i det som tydeligvis var den eneste sengen i huset. Faren forsikret meg om at jeg bare kunne sove så lenge jeg ville siden jeg tross alt var gjest, men sto likevel opp kl 7. Etter frokost ble jeg og de andre jentene hentet av BRAC, en mikrofinansorganisasjon, som hadde gitt lån til de familiene vi bodde hos. Vi fikk være med på lånetager møtene og lære om hvordan systemet fungerer. (Forteller mer siden) Min familie hadde fått lån tre år tidligere og startet en liten butikk. . Neste dag tok faren i huset meg med på tuk-tuk tur rundt i nabolaget, viste meg et market(ble litt stirra på følte jeg), kjørte til stranden og viste meg et minnesmerke over tsunamiofrene i området og han fortalte litt om hvilken katastrofe det hadde vært. Så var vi innom hans søster, og mor og venn 1, 2 og 3 og jeg fikk søt te med sukker alle stedene så var ganske tissetrengt da vi kom tilbake. Ikke lenge etter ble hentet og kjørt tilbake til Trikomalee og høre de andre jenetene fortelle at de hadde hatt det like fint som meg.

Adams Peak, ikkeno' problem!

Da har vi altså endelig kommet ned fra det fantastiske pilgerimsstedet Adams Peak, et hellig fjell for alle de fire store verdensreligionene som rager hele 2800 m over det vakre indiske hav. Hver vei (altså opp og ned) var det ca. 5200 trappetrinn. Det vil si at vi, spreke globaljenter som vi er, har gått over 10 000 trappetrinn i løpet av en natt!
Vi startet ferden oppover klokken 02:00, og selv om det var en slitsom og en smule andpusten tur opp, kom vi faktisk frem i goood tid til soloppgangen. Så den siste timen ble tilbrakt med å sitte å drikke te og skravle, veldig koselig :)

Når vi kom helt på toppen og sola begynte å stige, var vi alle veldig glade for at vi hadde kommet oss opp. Det var utrolig vakkert, og litt rart å se de fleste skyene under oss, samt de fleste fjellene rundt. Det var også veldig spesielt å se hvor mye dette fjellet og den pilegrimsferden som vi nettopp hadde tatt del i betydde for enkelte. Noen gråt, andre ba, ropte hallelujah og man så at det betydde virkelig mye for dem! Helt fantastisk å få vært med på.
Men, som vi alle vet, når man går opp så må man også komme ned på et eller annet vis, og siden det kun var trapper der, ingen heis, så måtte vi pent gå ned også. Det viste seg å være en litt større belastning for både kropp og sinn, særlig siden solen også var oppe og varmet ganske greit. Jeg og Ragnhild tok det pent men lattermildt, og det endte med at begge to vrikka foten og fikk litt gratis godteri. Vi var en liten stund i tvil om de hadde bygd på veien i løpet av natten, siden den plutselig var uendelig lang, men det viste seg at det bare er vi som har dårlig hukommelse. En tur vi aldri glemmer!

Nå er vi kjempeglade for at vi har gjort det og er ferdig med det, så ingen kan si vi er late lenger! :p

I morgen turer vi videre til Trincomalee, en by på østkysten hvor vi skal bo hjemme hos hver vår familie i et par dager. Det blir nok spennende!
Nå blir det deilig å sove, har vært oppe i nesten ett døgn og vi er kjempeslitne!

Koz og klemz fra deres kjære og vakre Ragnhild og Silje! ;)

Ape besøk og elefantridning!

Turen begynte veldig bra for min del. Jeg fikk 60 loppe bitt de første dagene, så det var ikke så hyggelig. Men resten har vært super. I natt bodde vi på et 5 stjernes luksus hotell, som var utrolig fint. Vi spiste mye god mat (så mye at det gjorde vondt i magen), sov i store myke senger, badet i basseng og tok livet med ro. Jungelen vokser rundt og over hotellet, og er verdens første øko hotell. Det var litt morsomt i dag tidlig når jeg kom innpå rommet vårt, for da satt det nemlig en ape i sengen til Kristina. Tommy hadde advart oss om å ikke ha åpen balkong døren, men det var glemt i morgenrhuset. Når han så meg hadde han et skikkelig busted uttrykk i ansiktet, hadde en sukkerpose i den ene hånden og løp fortere en svint ut når han så meg. Det lå sukker utover hele rommet, bananen til Kristina var opp spist og våtserviettene til Kristina lå på noen planker utenfor verandaen. Så jeg var den tapre helten som klatret ut for å redde servittene til Kristina.

Vi drog fra hotellet etter lunsj og da var det elefantridning som stod for tur. Vi hadde tre elefanter som vi red på. Den jeg red på het Ranie og var 25 år gammel. Elefantene hadde platåer som vi satt opp på, også byttet vi på å sitte i nakken. Det var utrolig artig og en fin opplevelse. Elefantene var skikkelig søte og snille. Vi gikk inn i jungelen og kom til et vann der elefantene gikk uti og sprutet vann på hverandre. Så det ble en våt tur og hyggelig tur!