Siste dagen!

Ja, da er vi paa vei hjem dere!
I gaar var vi alle paa restaurant og spiste avskjedsmiddagen. Det var litt trist. Melissa og Tommy holdt hver sin tale, og vi ble vel alle litt roert. Vi har hatt det fantastisk deilig her nede og vi kommer til aa savne varmen og chapati og bodabodaturene og apene og ananas og Lino og Melissa.
Men det skal bli fint aa reise hjem til varme dusjer, dyner, frisk luft, melk, melkesjokolade, grovbroed, makrell i tomat, pysj, springvann, og ikke minst dere.
Alex og Nina

En liten bildesamling fra de siste dagene i Uganda

Nå nærmer det seg slutten og vi holder på med siste delen av Kenya/Uganda 09. For meg som lærer har det om mulig vært den beste studieturen jeg har gjnnomført. Det handler ikke så mye om hva slags arbeid som ligger bak eller hva slags aktiviteter og prosjekter vi har gjort...Men det dreier seg mer om at i år har Melissa og jeg vært så heldige å hatt med oss en enormt taknemlig og positiv gjeng. Det har vært lett å gi nettopp fordi jeg som lærer har fått så mye tilbake. Jeg må innrømme at jeg har vært veldig stolt av klassen i år:)

Vi har nå vært gjennom nesten to uker med ekstrem kulturlæring, bistandsarbeid og utviklingsspørsmål samt fått et innblikk i hvordan FN jobber med miljøutfordringen vi står overfor. Elevene har fått vært i et sårbart og kriserammet område og sett med egne øyner hvordan den globale oppvarmingen går utover de aller svakeste. Alle disse temaene får nok dere der hjemme både se mye til og høre mye om, da jeg regner det for 100% sikkert at en så engasjert gjeng som jeg har hatt med ikke vil la være å spre sin nyervervede kunnskap videre:)

Dennne siste uka er vi i Uganda hvor det har vært fokus på å ha det moro samt å sprenge personlige grenser. Nedenfor finner dere et lite slideshow som viser noe av dette. Etter hjemkomst vil det også bli lagt ut film fra både strikkhoppinga og de 48km med ellevill rafting vi har lagt bak oss...Følg med, følg med.

Kampala!

Naa sitter jeg i kampala, bare 3 stusselige dager igjen! Alt vi har vaert igjennom virker saa fjernt naa som det snart er hjemreise, men alikevel noe jeg aldri ville levd foruten! Liker forsaavidt Uganda bedre enn Kenya, mye frodigere, renene, trivligere og rett aa slett herlig, kan kanskje ha noe med adrenalin, strikkhopp og rafting aa gjore men fortsatt! Adrift resort er et paradis i mine oyne, sitte i sola med noe kaldt og ha den nydelige utsikten over nilen, ornene som flyr og se en og annen rafte flaate flyte forbi! Silje, Anette og Jeg har bestemt at vi skal tilbake!! 2011 er aaret:D Gleder meg masse allerede:D

Hoppe i strikk er noe av det skumleste og artigste jeg noen gang har gjort, adrenalinrushet var utrolig! Saa mye mot det tok for aa kaste meg utfor den kanten, hadde det ikke vaert for Lovise og hennes pepptalk hadde jeg aldri hoppet, saa skylder hu saa mye! Saa synd at Gavin(vaar bungeeman) fikk malaria og at det ikke ble mer enn 1 hopp paa vaer, for fikk skikkelig blodpaatann naar det forst var gjort!!

Er for oyeblikket mokkalei omelett, toast (tort halvvarmt brod) chips og laaaange ventetider paa aa faa mat! Saa har sitti aa prata om alt det vi savner av mat og hva vi skal spise naar vi kommer hjem!

Uganda

Natt til loerdag reiste vi med nattbuss til Uganda. Standarden paa bussen var veldig fin til aa vaere Afrika-buss. Turen startet kl. 19.00 paa fredag og skulle ta 12 timer. Etter noen timer stoppet bussen for foerste gang. Da roeyk det og luktet svidd motor. Turen var bare saa vidt begynt, men bussen ville ikke ta oss lenger. Mekanikere ble tilkallet og etter en god stund kjoerte vi videre til neste gang den stoppet. Ingen av oss var helt sikre paa hva som skjedde, men vi stod der veldig lenge og det ble blandt annet skiftet dekk. Etter dette gikk bussen helt fint til vi kom til grensen til Uganda ca. tre timer forsinket. Vi kjoerte til Adrift resort i Jinja der vi skulle bo de neste fem dagene. Det foerste vi la merke til var hoppetaarnet vi skulle hoppe i strikk fra og den fine utsikten over Nilen. Alle jentene skulle sove paa samme rom med koeyesenger som rakk helt opp til taket. paa rommet var det ogsaa rotter og salamandere, men det var ikke saa farlig. 5 av jentene fikk hoppe i strikk samme dag; mens resten fikk en nervepirrende natt i venta. Alle de 13 toeffe jentene fikk hoppet til slutt. Noen syntes det var skumlere enn andre, men vi strakk alle grensene vaare og hoppet i det.

Hilsen fra Mari, Ida og Astrid :)

kontraster!

I dag har vi opplevd en helt annen side ved Afrika. Vi har nemlig vært på luksushotell! Det var en veldig kontrast å komme fra primitive Ngurunit (med alt fra manyattsoving på greiner og kuskinn, og bæring av 20 liter vann på pannen, til nattlig danseritualer med masaikrigere (!!)), til dette- et elegant hotell midt i Nairobi med rene, hele toaletter (og jeg snakker vannklosset med papir, ikke skur med hull i gulvet), varmtvannsdusj, eucalyptussteambad, basseng og spa. På en måte virker det veldig feil å bruke penger på trening og massasje på et så fint hotell når vi de siste dagene har møtt tiggere og besøkt handicappede barn som knapt har mat, men på en annen side var det litt fint å få sett at afrikanere ikke nødvendigvis er ”de fattige barna i Afrika” som vi har inntrykk av fra media. Det var også deilig å få hente oss inn litt, og samle alle inntrykkene så langt- så vi bestemte oss for å nyte dagen fult ut. Mens noen av jentene tok ”Swedish massage”, benyttet jeg og Kristina muligheten til å være med på ”afro-step” og aerobic. Makan til stemning! Spretten instruktør, høyt tempo og techno remixer av gamle nittitallsslagere (bl.a. av A1, backstreet boys og westlife) gjorde at humøret var på topp (selv om vi ikke alltid gjorde trinnene så likt som de andre..)! På kvelden spiste vi på en etiopisk restaurant- nydusjet og pyntet (brukte til og med litt maskara…). En deilig dag, og nå er vi klare for slumbesøk og MYSA i morgen.

ellers må jeg bare si at jeg er utrolig fornøyd med hele opplegget, og ikke minst med den herlige gjengen vi er- 13 jenter, tommy, melissa og lino! Gleder meg til fortsettelsen! Hilser til alle der hjemme, forresten:)

på tur med verdens flotteste jenter

Jeg har jo vært altfor treg med å blogge, men nå har jeg endelig fått satt meg ned for å si litt om hvordan det har vært å ha globalgjengen med på tur.

Vi møtte hverandre på Nairobi Youth Hostel først, og det var utrolig koselig å vite hvem jentene var på forhånd etter de dagene jeg hadde hatt på Lundheim i forkant. Så bar det avsted til Maralal og hjem til huset mitt. Jeg var veldig nervøs for om huset fremdeles stod - og med unntak av noen puter osv. var alt som det hadde vært før. Lino koblet til dusjen igjen mens jentene var på SHERP, men det var tydeligvis bare jeg og han som hadde fått varmt vann av den. De beskjedne pikene sa ingenting om at den hadde streika og bare hadde kaldt vann - ergo ble det en strek i regningen at de ville gå så lenge uten å kunne få seg en skikkelig dusj.

Da vi kom til Ngurunit ble jeg overrasket over hvor lite klaging det var. Alle jentene var ytterst positive til alt. Selv da landroveren begynte å koke etter bare 30 km og jeg ymtet frempå at turen kunne ta kanskje en 15 timer i stedet for 9 var dette helt ok.

I Ngurunit hadde vi mange koselige stunder, og det var veldig koselig å få litt mer tid til å snakke med hver enkelt av jentene. Jeg lå i samme hytte som Kristina og Astrid i manyattaen, og de hadde mange kloke og interessante betraktninger å komme med.

Da vi var tilbake i campen i Ngurunit var det tydelig at et par jenter viste litt større fascinasjon for krigerne enn de øvrige jentene. Ragnhild og Silje grep sjansen og danset til krampa nesten tok dem. Jeg skjønner dem veldig godt, for sang og dans er jo noe av det jeg blir mest rørt og betatt av i Samburu.

Dere foreldre har all grunn til å være stolte over jentene deres. De har pågangsmot, viljestyrke, positive holdninger og sundt bondevett. I tillegg er de reflekterte og oppegående og en sann fryd å ha med på tur.

Kenya i perspektiv =p

Hei alle sammen =)

Det er helt utrolig aa vaere i Kenya igjen. Vi har naa vaert her en og en halv uke, men vi har opplevd utrolig mye paa saa kort tid. Disse dagene har vi opplevd Kenya fra mange sider- og sett de store forskjellene. Vi var jo i Ngurunit og bode i manyatahytter, og i gaar tilbrakte vi dagen paa et spahotell.. Ganske rart aa vaere med paa saa forskjellige ting, men det gir oss jo et perspektiv paa forskjellene ogsaa.

Vi laerer saa mye paa turen, og det skjer noe hele tiden. Det er mange inntrykk aa ta inn, men det er utrolig interressant! Og det er spennende aa se og oppleve kulturforskjellene.
Spesiellt spennende var turen til Ngurunit og Maralal, for det var helt nye steder for meg. Var saa koselig aa se huset til Melissa, og besoeke barneskolen. Det var ogsaa helt utrolig aa bade i en foss ned fra et lite fjell langt ute I bushen, for saa aa danse masse med masaikrigere, sove i roeykfyllte hytter med lam, geiter, katter og masaier og saa bli angrepet av knitredyr paa natten- men alt har virkelig vaert en opplevelse!

Gleder meg ogsaa veldig til vi drar til Uganda paa fredag, da skal vi ta nattbuss i veldig mange timer foer vi ankommer loerdags morgen. Saa er det rafting, elvepadling og strikkhopp paa programmet, saa det kan jo bli spennende! Er saa gla for aa vaere paa tur, og gruppa er utrolig bra. Kjempekoselig aa vaere 13 jenter og Tommy, Melissa og Lino, saa gleder meg bare til alt vi fortsatt skal oppleve sammen! Haaper alt er bra med alle som er hjemme i Norge, hilser fra alle her =D

Varme Kenyaklemmer fra Ragnhild

Tilbake i Nairobi!

Etter et lite besok i samburuland, mote med masaiene og hjemmet til melissa er neste destinasjon Nairobi igjen!
Det var utrolig godt aa faa alt det vi har opplevd den siste uka litt paa avstand og fordoyd alle inntrykk, og gjort seg en oppfatning av ting. Det maa vaere deilig aa bo i et samfunn der penger, tid og renslighet ikke har saa stor betydning. Bare man har tak over hodet, mat i magen, familie og venner rundt seg er man fornoyd. Laaangt ute i odemarken der man skulle tro at ikke en sjel levde, har de de smaa utrolig koselige manyattaene og dyrene som vandrer fritt omkring. Masaikrigerne er saa utrolig pene, med sterke farger, fjaer og smykker. Dere skulle hort de synge om kvelden, aldri hort liknende, det var helt herlig og sovne til.
Selvfolgelig klarte Renie aa bli syk i Ngurunit, med smerter i hele kroppen, feber, saar hals og tett nese. ikke det at det kom som en bombe! :P Men det gikk heldigvis fort over takket vaere Melissa aa hennes Coldcap piller og at Tommy og jentene passet saa godt paa meg!

Saa naa tilbake i Nairobi har hviledagen kommet og hele gjengen har vandret av sted til "luksus" hotellet borti street'n! Det var litt av en kontrast fra det vi har vaert igjennom, saa folte meg litt utilpass, men inrommer at det var utrolig herlig aa faa en varm dusj, trent litt, bada i bassenget og tatt litt steam... skulle bare vist hvor godt vi luktet hele gjengen!!
Siden vi luktet saa godt og var saa rene, kledde vi oss i finstasen, sminket oss og gikk ut aa spiste paa en etiopisk restaurant. Det var utrolig spennende god fingermat, saa det skal jeg absolutt spise igjen!

Masaiaktiviteter

Lørdag våknet vi opp i manyattaen. De fleste ganske slitne og trøtte, men godt fornøyd med en natt på kvister og kuskinn. (Jeg sov ikke så mye, for jeg hadde en kjempeskummel høne i fotenden som lagde rare lyder). Etter frokost skulle vi få oppleve hvordan det er å være masai. Vann- og vedhenting sto for tur. Med friskt mot dro vi ut på jakt etter vann. Vi måtte grave små groper i jorden som det kom vann i. Vannet øste vi opp i små og store beholdere som vi bar på ryggen eller hodet tilbake til manyattaen. Jeg har fornyet respekt for alle masaier som henter vann hver dag, etter å ha båret 20 liter i et bånd rundt hodet.
Vedhenting var neste post på programmet. Vi sanket kvister fra trær og på bakken og bar dem på ryggen tilbake til manyattaen. Jeg tror nok vi så ganske komiske ut, for folk lo og pekte. Men det virket som mamaene våre ble glade for vann og ved, og vi syntes i alle fall det var fint å få gjøre noe som takk for gjestfriheten.

Ohma ohma ohma.. Krigernes sang! Og dans.

Vi sov i manyattaer, vi drakk geiteblod (ikke Silje da) og vi fletta kurver. Luftfuktigheten var høy, og det var heldigvis stemningen mellom oss jentene i gruppa også :) Kjempespennende å komme så tett innpå en kultur og levemåte som er så annerledes enn vår!Og selv om vi sov i ”luksusmanyatta” første natten, så fikk noen av oss merke insektene likevel! Spesielt ille var knitredyret, som bet og gjorde veldig vondt og lagde ekle knitrelyder. Men firfisler var det også en del av, men de er jo bare søte :)

I tillegg fikk vi enda en opplevelse utenom det vanlige den natten vi skulle sove i manyatta. Litt før vi gikk å la oss, hørte vi krigerne begynte å synge, og vi tenkte at det var jo fint å sovne til. Men neida, vi ble dratt ut og spurt om vi ville være med å se på – det var bekmørkt ute – men det gjorde jo ingenting. Det var spennende fordiom! Så vi og Mari og Ida gikk ned på danseplassen der krigerne og jentene danset og sang. Vi måtte jo selvfølgelig være med, og vi følte oss passe teite der vi stod og rista på nakkene våre (!) mens de bak sto å lo. Etter en liten stund kom også mange av de andre jentene ned, og til slutt sto vi å rista nakkene våres som bare det alle sammen.
Krigerne var i alle fall noe for seg selv! De hadde dødsfine kostymer og smykker, fjær, langt fletta rødt hår, de var sterke og veldig flinke til å danse. De dansa en krigerdans og en lykkedans for at regnet hadde kommet. Etter hvert lærte vi oss dansen litt bedre, sto jo der i noen timer og slang på håret, og vi endte da opp midt mellom 2 stk. Etter hver dans så gikk de bort og skrek til oss eller slo oss med håret, noe som er deres litt spesielle måte å flørte på. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre, så vi bare stod der også skulle jeg (Silje) ta meg en røyk for å slappe av litt. Midt på nattan. Og det var mørkt. Og jeg tente lighteren. Og det ble HELT stille i et brøkdel av et sekund. Også bare hylte og skrek og løp alle sammen fordi at de er visst veldig lysskye og jeg følte meg veldig dum og redd når vi to sto igjen på plassen helt alene etter å ha blitt løpt ned av masaikrigere. Men vi fikk sove til slutt.

Kvelden etter kom de samme krigerne og danset for oss på campen, 4 av de fikk anfall (for de lever seg så inn i sangene, dansen og følelsene sine) og det var meget spesielt å bevitne. Og litt ekkelt. Jeg og Ragnhild ville gjerne danse, men vi tørte ikke før det ble mørkt fordi vi følte oss så utrolig urytmiske og lite flinke så vi ville ikke at noen skulle se det. Så la mørket endelig, og vi gikk og dansa fletta av oss sammen med Frida, Lovise, Ida, Maria og Kristina. Det tok enda mer av denne kvelden, og Lovise ble kurtisert både og opp og ned, populær som hun var. Samburujentene ble litt sure, fordi vi la beslag på krigerne deres. Men de har de jo hele tiden, så de kan ikke si noe på det. :)
Det var i alle fall kjempegøy, og vi fikk også snakka litt med de, fordi vi fant til slutt en som kunne engelsk, og det gjorde bare opplevelsen enda bedre. Vi var litt fjasete rundt de, men det er jo bare moro ;) De var jo så stilige!

”Somebody in Kenya loves me”

- fra Ragnhild og Silje :)

Da de begynte å bli mørkt dro vi til manyattaene vi skulle sove i. Disse manyattene var bygget av flettet kvist dekket av kuskinn med stråtak. Vi ble introdusert for mamaene og drakk te med hele familien i den glovarme, koselige hytta. Vi sa de få ordene vi kunne på samburu, ellers bare smilte vi og lo av hverandre. Etterpå satt vi med Melissa under stjernene og hadde en koselig jentestund. Melissa fortalte oss mye om forskningen sin på ulempene og fordelene ved bistandsaarbeid og effekten det har på urfolk. Da vi gikk for å legge oss begynte krigerne å synge. Etter å ha forsøkt å sovne lenge i kaoset av røyk, hundevalper, geitekillinger og søte, kosete samburujenter ble vi dratt med ut for å danse… Men det tror vi Ragnhild og Silje har veldig lyst til å skrive om;)

Bading – Masaiene som fulgte med oss sa det ikke var langt, men etter endeløs vandring gjennom tornekratt og ørken, over bekk og fjell, gjørme og jungel, skjønte vi at de muligens har en annen oppfattelse av avstand enn oss. Men det var det verdt! For vi kom fram til et sted som så ut som det var tatt fra ”Den blå lagunen”. Vi sklei i fossefall og hadde det gøy lenge.

Så var det tid for litt arbeid. Vi ble satt til å flette de tradisjonelle masaikurvene, men de fleste av oss satt bare og beundret samburukvinnenes hendige fingre.

Slakting
Nesten alle jentene var med på geiteslaktinga, og drakk blodet dens (som smakte salt og jern og høgg) Tradisjonell samburukost er melk, blod og kjøtt. Nå som det er tørke blir det stort sett bare melk – et glass om dagen.

På vei til Ngurunit
Vi humper i ”vei” i 13 timer. Fridas hode var i kontakt med store deler av bilen – vi hadde ikke belte. Vi kjørte gjennom store ørkenområder hvor tørken var tydelig. Døde dyr lå langs hele veien. For semninomadefolkene er dyrene hele livsgrunnlaget, så det var stammefeider mellom Turkana og Samburu om beitemark. Soldater patruljerte området og tok dekning for eventuelle snikskyttere bak oss hver gang vi stanset. Og det gjorde vi en del, for en av bilene kokte over av og til. Den fjerde gangen bestemte vi oss for å finne ut hvor mye en pickup kan romme. Tretten globaljenter, Tommy, Melissa, Lino, sjåføren og bagasje, viste det seg. Det ble en interessant tur.

Handikappskolen Sherp – vi får hilse på døvstumme Johnny som er sterkt autistisk. Den tradisjonelle måten å leve på i Samburu – å flytte rundt med dyrene – er ikke akkurat tilrettelagt handikappede. Mange barn, Johnny blant dem, blir etterlatt i bushen for å dø. Mødrene blir kastet ut av manyattaen. Johnny ble forsøkt tent på av faren, for overtro sier at han er en forbannelse.. Heldigvis har holdningene endret seg i og med at skolen ble åpnet, og funksjonshemninger blir mer tolerert i Samburu nå. Men de er bare sju kvinner på skolen, og det er hundredeogtyve barn som trenger hjelp.

Hei alle hjemme, savner dere masse, skal ikke skrive saa mye, for vi skal legge ut bilder i dag, men dere kan faa kortversjonen av kjoereturen i Ngurunit her:
09:30 - vi kjoerer fra Maralal, der Melissa bor. Hvis du tror veiene hjemme paa soerlandet er i daarlig standard kan du proeve aa kjoere bilen i et uttoerket elveleie der hjemme, og faa en liten smakebit av hvordan den turen var. Reisen tar ca 13 timer, for vi maa stanse i Baragoi, en bitteliten landsby midt i ingenstans, siden en av bilene koker over hver 15. kilometer. Her spiser vi ris, noe groent, og selvfoelgelig, geitekjoett. Saa proever vi tappert aa laere noen barn paa gata zipzapboing, mens de bare ler av oss. Da vi skal dra, flokker de seg sammen rundt bilen for aa se om de kanskje kan faa tak i en penn, en vannflaske eller en plastpose. Kenyanske barns lekestandard er en smule enklere enn den i Norge. Erstatningsbilen som dukker opp til slutt er en jeep med aapent lasteplan. Vi har dfet veldig koselig der bakpaa, synger sanger, dukker for tornetraer og svelger ett uvisst antall insekter. Da vi etterhvert kommer fram til Ngurunit blir vi moett med baal, ris (og gjett hva mer) og kakao. Midt i bushen. Ganske kult, egentlig. Saa legger vi oss i luksusmanyattaene - smaa betonghytter med straa- og presenningtak og madrasser - og hoerer paa sirisser, hyenehyl, fuglekvitter, geitebrek, hoenekakling, samburumumling og knitredyrangrep til vi sovner.

hei

heihei alle sammen! som dere sikkert har lest så er vi i Maralal hos Melissa:) huset hennes er så fint og hjemmekoselig:) bare les på hva de andre har skrevet, så ser dere hva vi har gjort, ville bare skrive at jeg lever, og jeg tar inn inntrykk hele tiden som jeg skal fortelle dere masse om senere. Håper alt er bra med dere der hjemme. Glad i dere<3

Smakebit fra Kenya

Ettersom alle mest sannsynlig kommer til å blogge opp og ned og i mente om akkurat det samme her, skriver jeg bare litt kort om hvordan Afrika har vært mot meg til nå. Bare sånn bittelitt pirrende man kan smake på.

Det er mye å se på. De første dagene gikk i grunn bare ut på å vandre i Nairobi, som nesten var litt skuffende urbant. Det var jo en storby som alle andre i verden, med biler, restauranter og mennesker i dress. I grunn var det flere pyntede og stilige mennesker der, enn ved en gjennomsnittlig gate i Oslo. Som om afrikanerne hadde litt mer stolthet enn oss nordmenn; var det et stilig antrekk å vise frem, ble det satt på, kneppet igjen og vist fram.

Skillet mellom urbant og ruralt, press i buksebeinet og støv i håret kom derimot ganske raskt til syne in dat vi satte oss inn i en matatu (minibuss) på vei fra Nairobi til Maralal. Flere farger ble synlige på menneskene, dårligere standard ble mer åpenbart på bopelene. Men samtidig, det ble mer som det Afrika jeg hadde sett for meg.

På veien mot Maralal var det nesten som å plutselig sitte i kongelige sko; måten alle vinket til bilene, barna så sjenert ned da vi smilte. Det var litt rart, sånn å være som et dyr i dyreparken. Men en fin tur, det var det. Bavianer i veikanten? Yap. Neshorn på savannen? Selvfølgelig. Afrika er mye inntrykk, det er det. (Vi var som tidligere nevnt i bloggen, på besøk på et hjem for handicappede barn i dag. En del sterke syn blir det jo.) Og ettersom vi i morgen drar ut for å bo i landsbyen i Ngurunit, har jeg en følelse av at det akkurat har begynt.

Den utrolige reisen....

Etter mange lange timer, en sebrafødsel, et par døde kuer, mange bavianer og små masaibarn som roper "mazunga" i en liten trang matatu, kom vi endelig frem til Maralal og huset til Melissa, det er utrolig fint her, mye frodigere enn det jeg hadde forestilt meg. Ikke så varmt ennå men det kommer nok! Introduksjonen hos Melissa var en stor gryte med mais og bønner, med god te ved siden av, tror vi alle var passe slitene etter en lang og hompete reise så ble en tidlig kveld på de fleste av oss. Melissa hadde orda i stand med madrasser og senger, reine luksusen her (ihvertfall i forhold til de skittene ekle madrassene på youth hostelet i Nairobi)
I dag var det tidlig opp til speilegg, tomatbønner og peanøttsmørr (Melissa imponerer igjen:D) Før vi la oss i vei til Handikap skolen for å leke med barna der. Himmel for noen nydelige små skapninger, store øyne og skittene tynne kropper.. Så stor mangel på kjærlighet, omsorg og noen å holde i hånda. Det var så uvirkelig, at noen kan leve med den standarden der når de har behov for SÅ mye mer, bare det å ha reine klær og en varm seng å sove i skulle man tro at var en menneskerett. Fikk så lyst til å ta med meg alle de små søte hjem til Norge i sekken min sånn at jeg vet at det er noen som tar godt vare på de og at de får den omsorgen og stimuleringen de trenger for å fungere i hverdagen. I mårra er det tid for tur ut bushen og besøke Samburumasaiene, så i dag var vi på markedet og kjøpte inn masaipledd, sånn at vi holder varmen og er like fargerike å fine som det de er! Gleder meg kjempe mye! Det å bo i manyattaer (kumøkkhytter), ikke dusje, spise geit og drikke kublod blir en opplevelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle få!
Så langt har jeg overlevd alt det rare jeg har dytta i meg og vært borti så nå er jeg herda tenker jeg! "Bank i bordet" Hører mer fra meg når vi er tilbake i Nairobi på mandag.

Ut i bushen!

Hei alle dere der hjemme i kalde Norge! :) Haaper alt er bra med dere, det er det i alle fall med oss :) Kom fram her i Nairobi paa sondag, og har spist mye god mat og sett mye nytt og spennende her. I dag, om ca. 10 min, skal vi dra videre til Maralal hvor vi skal bo i huset til Melissa. Bussturen tar ca. 10 timer, paa en humpete og solete landevei. Det blir noe nytt! Her i Kenya har det vaert torke en god stund naa, men den siste uka har det regna litt allikevel, noe som egentlig er en veldig bra ting, for det trenger de her nede :)

Vet ikke hva mer jeg skal skrive akkurat naa, har litt daarlig tid osv, men mamma; jeg lever! Haha :) Snakkes naar vi kommer tilbake fra bushen! :)

Hei alle sammen!

Naa sitter vi i kjelleren paa Nairobi Youth Hostel i rundt 20 grader. Snart skal vi paa guidet tur i byen. Det har vaert lenge toerke her, men de siste dagene har det regnet, saa naa er alle som bor her glade. Men man er sparsomme paa vannet. Er vi heldige kommer det vann i springen og vi kan dra ned i do.
Vi ble hentet paa flyplassen i gaar kveld og kjorte villmann gjennom byen. Det viser seg at det er minst like viktig aa tute som aa bremse. Er koen lang, er det bare aa kjoere ut i groefta og enveiskjoeringer tar man ikke saa alvorlig. Vi var ute aa spiste god grillet fisk med Melissa og Lino i gaar, og i morgen gaar turen videre med lokalbuss i maaaange timer til Melissas hus i Maralal. Paa torsdag forvinner vi inn i Ngurunit-bushen, saa dette blir det siste dere hoerer fra Mari, Ida, Kristina og Nina paa en stund. Vi er glad i dere! Snakkes

Noen tips fra Melissa

Hei flotte afrikafarere.
Håper dere koser dere med ferie. Nedenfor kommer noen tips fra Melissa dere kan tenke på i ferien.

• Ta med det styggeste tøyet du har til Samburu slik at du ikke trenger å bli redd for om det ødelegges.
• Ikke kle deg opp med dyre smykker o.l. Det gjør deg til et lett bytte
• Legg penger i magebelte - kriminalitet/tyveri er garantert en hyppig aktivitet ettersom stå er vanskelig i hele Kenya med høye priser på alt og tørke.
• Ha med en grei, liten notatblokk. Denne kan du skrive ned stikkord på, samt ideer til bloggen og andre ting.
• Du kan kle deg akkurat slik du vil- som sagt - de ler heller enn skjemmes over deg. Alle kvinner der går med skjørt som er over knelengde, men du behøver ikke dette dersom det er upraktisk for deg.
• Ha gode sko. Det kan fort bli varmt og bena hovner opp eller du får gnagsår. Sår i slikt støvete og noen ganger skittent miljø er ikke alltid like heldig for vestlige folk ettersom det er umulig for dere å være 100% tilvendt bakteriefloraen. Dessuten kan det hende du skal gå en del.
• Ha med nok vann overalt. Det er varmt!!! Du kan også få kjøpt vann i Ngurunit - tror de har en liten kiosk med litt basics der. Uansett er det en liten by ikke altfor langt unna som de kan hente dette fra.
• Man får kjøpt safaricom sim-kort for ca. 10-20 kr.- i Nairobi og kontantkort. Dette er greit for å holde mobilprisene lave. Minn din familie på at du ikke har dekning på telefon store deler av veien til Maralal og mange steder i Samburu.
• Alltid la noen andre passe på verdisakene dine dersom du må forlate dem. Dette gjelder også tepper, sko, capser, sokker, skjerf osv.
• Ha med kraftig solkrem. Jeg har brukt faktor 50 på nesa mange ganger og likevel blitt brent:) Altså - poenget er at et er kraftig sol som dere gjerne skal eksponeres for lenge av gangen.
• Følg Tommys råd og ha med sovepose.
• Du får sikkert ikke dusjet hver dag, så innfinn deg med det:)
• Aldri kast papir i naturen slik at det blåser rundt overalt. Dette gjelder både etter toalettbesøk og annet. Da er det greiere å grave det litt ned i bakken. Men ha gjerne med deg en rull toalettpapir. Vi kan evt. kjøpe en stor boks med dette i Nairobi.
• Ta gjerne med; sårsalve, bandasje, plaster, mage/diare tabletter, antibac og husk å ta malaria medisinene dine når du skal. Ngurunit pleier å ha en del malariamygg.
• Det kan hende du går sulten ganske lenge i Ngurunit fordi matlaging tar tid. Kanskje du kan ha en liten ting i veska som du kan suge på, som noen pastiller eller likn.
• Er det noe du lurer på så ta kontakt. min mailadresse er ; amelissa1@hotmail.com - ellers finner du meg på facebook.

Snart reisetid!!

Ja, Alex (og resten av gjengen) nå er det ikke lenge igjen til vi reiser avsted til Kenya/Uganda, og det å reise hjem på ferie for å pakke gjør meg ikke mindre oppstemt akkurat!! Sommerfuglene flagrer rundt som aldri før og spenningen er til å ta og føle på:D Vi er og blir en herlig jentegjeng (stakkars Tommy:P) Sjåast om en uke ferdig pakket og forberedt til tur:D Gleder meg masse!

Test

Testing testing... Jeg var FØRST! Ha ha (i år da...)
Nå er det bare 14 dager og 13 timer til vi drar, dere! Det er egentlig ganske rart egentlig.
Gleder meg!

Solnedganger på Sri Lanka er ikke som andre solnedganger

Flere bilder

Spikerknytting til nytt tak

Massage anyone?:)

Paradis i Unawatuna

De berømte "stilt-fishermen" utenfor Kogala. Gjør et googlesearch:)

Flere bilder

Bønn til både hinduguder og Buddha

Susanne hjelper til med middagsforberedelser

Tetamiler på en av de mange teplantasjene

Var det 5200 trappetrinn til toppen av AdamsPeak tro?:)

Bønn ved Buddhas fotspor på toppen av Adams Peak

Flere bilder

En av mange polioofre på Sri Lanka

Arne sover på sin særegne måte:)

På vei inn i jungelen for å treffe skogsmunken vår

King-coconut anyone?

Nonviolent Peacefore

denne bloggen kommer egentlig litt sent, men da kommer den og litt overraskende, og overraskelser er godt. vi skulle egentlig ned til Columbo den 4feb, for aa vaere der en natt, saa klar til mote den 5, men saa kom Tommy paa at,jammen, 4 er independence day her, ikke en god dag aa reise paa. bare i colombo alene var det plassert ut 10 000 politibetjenter og saa kommer haeren i tillegg. saa vi dro ned den 5, motet vaart ble egentlig avlyst siden vi trodde vi ikke kom til aa rekke det, men han sendte en mld, saa fikk de kasta seg rundt og lagt et opplegg paa oss, ganske imponerende, for de hadde ikke mange timene aa gjore det paa.
vi satt oss ned med 3 av medarbeiderne paa NP, en tysker, en kenyaner, og en portugiser.og vi laerte fort at de er ute etter medarbeidere fra hele verden, fra alle aldre og alle religioner, fordi da kan en diskutere mer, og ikke bare gaa i en retning. de kan vaere 5 personer som hver er sikker pa at deres maate aa gaa frem paa i den neste saken er riktig. da faar de tenkt mer, og ikke bare komt inn i en rutine. de ga oss en innforing i NP's arbeid i Sri Lanka, og hvordan NP som organisasjon fungerer. jeg selv ble veldig fascinert av dette, for en kunne se hvor mye de brydde seg om dette arbeidet.
de la veldig stort fokus paa at de kun gaar inn i omraader hvor de blir bedt inn av en lokal organisasjon, de ville ha respekten av samfunnene rundt og ikke at de lokale skulle fole at de var paatrengende. som de sier, og jeg mener at de har rett i, saa er konflikt uungaaelig i alle samfunn, men vold er mulig aa unngaa.
det er gjerne de fine,spesielle oyeblikkene som betyr noe, og som en maa prove aa ta med seg videre aa huske, f eks fortalte hun ene om en gang 2 foreldre til en gutt hadde kontaktet de, for sonnen deres var holdt igjen, de spurte om noen fra NP kunne bli med aa hente gutten, for de var redde for at han skulle bli kidnappet paa veien hjem. hun sa at hun skjonte naar gutten kom ved aa se paa ansiktet til moren, et lettet uttrykk hvor taarene bare rant av lettelse og glede. det er disse oyeblikkene som er viktig aa ta med seg sa de, for de kommer ikke hver dag, hver uke eller ikke alltid hver maaned, men de kommer. bare aa hjelpe noen har saa stor innvirkning.
disse menneskene foler seg ikke som helter, de gjor noe de liker, og de faar og mye ut av dette selv. jeg fikk e-mail adr til 2 av disse, hvis det er noe mer jeg lurer aa. og jeg synes motet var utrolig fascinerende, jeg er virkelig glad for at vi blant annet har fokus paa fred, og for at Tommy tok oss med paa dette. for min egen del ville jeg ikke faatt halvparten saa mye ut av denne turen hvis det hadde vaert en rein #turist# tur, som jeg har gjort naa.
alle kan gjore en forskjell, det er viktig aa ikke gjore bildet for stort, for da er det lett aa gi opp.

Dykking og mat!

Saa jeg overlevde dykkingen... men hardt var det. Jeg fant fort ut at under vann er jeg ikke saa redd for fisk som jeg trodde jeg var, faktisk er ikke fisk skummelt i det hele tatt! Men littegrann panikk fikk jeg likevel, mest fordi aa snakke under vann er helt umulig, og da er det litt vanskelig aa proeve aa kommunisere til instruktoeren at jeg absolutt ikke vil inn i den moerke hulen, for jeg har littegranne klaustrofobi, pluss det er masse fisk inni der! eller aa proeve aa si til han at min oksygenmaaletingen ikke kan fungere helt riktig for den har naa staatt stille paa 150 veldig lenge... jeg fant for min egen del ut at jeg hadde rett, den fungerte ikke riktig i det hele tatt, for plutselig ble det veldig tungt aa puste, og jeg fikk oevd litt ekstra paa "no air" tegnet. Da kom instruktoeren fort til med luft, men vel paa overflaten bare lo han godt for seg selv, og sa at neste gang maatte jeg huska paa aa sjekke okygenmaaleren ofte nok!

Eller var dykking fantastisk goey i vannet, men paa land doergende kjedelig! Vi saa en havskilpadde, en rar, piggete fisk, og en skikkelig rar en som saa ut som en pappegoeye! Ogsaa over vann har vi hadde det flott, med bading og soling, og for min del, masse spising! Saa det er vel ikke saa velig rart at jeg gleder meg til norsk mat ingen... Eller paa den annen side er det litt rart for jeg har vel egentlig spist nesten bare masse europeisk mat, som for meg betyr pasta, pasta og atter pasta. Likevel, jeg gleder meg veldig til aa komme hjem naa!

Ein merkeleg draum.

Med eit var alt annleis. Mange fargar for forbi, raudt, blaatt og kvitt. Oransje, gult og groent. Rare boblar for ut or munnen paa Susanne. "Kva er det som hende?" tenkte eg. Kvifor hadde eg ikkje vore her tidlegare? Saa kom det ein rar skapning, blaa og kvit. Knut heitte han, ei snakkeboble pipla ut av han: "Kvifor leve du saa straumlinjeforma, Arne? Aldri gaa i mot boelgjene, foel rytmen og drikk masse vatn!" Vi var paa boelgjelenge, eg og Knut. Men dette var ingen draum. Dette var eit tredje dykk i Det Indiske hav. Ein stad utanfor Hikkaduwa som er fylt med mange merkelege fiskar, skilpaddar og blekksprut. Der kan ein vere saa lenge oksygentanken tillate deg. Helst har ein lyst aa vere der lenger sidan det er saa mykje aa sjaa, men etter 45 min. maatte vi opp. Eg sa paa gjensyn til Knut, og eg haapar vi talast igjen kvar enn det maatte vere.

Helsing Arne (som har gloeymt passordet paa e-postadressa si)

Homestay

Fra beachlivet i Hikkaduwa ble vi kj0rt en halvtime ut pA landet og etterhvert plassert 2 og 2 hos lokale familier som vi skulle bo hos 1 natt. Meg og Camilla ble plassert lengst vekk fra "basen" hos en grOnnsakshandler. Det fOrste vi fikk beskjed om nAr vi kom var at det var pA tide med en pause, og etter en stund frokost nr.2 for dagen. Te'en vi ble servert var dritgod, og den ble vi servert ganske ofte. Mor i huset snakket ikke sA veldig godt engelsk sA nAr hun skulle servere oss vann og vi prOvde og forklare hvorfor vi ikke kunne drikke vannet ble hun fornaermet. "We can't drink the water because were not used to it, because of the bacteria" - "What? no! my water is good!" men hun tok det med en latter etter hvert. Siden dagen begynte med pause trodde vi at vi ikke kom til A jobbe i det hele tatt, men da tok vi ganske feil. Vi plukket ugress midt pA dagen i sterkeste solen. Vi ble fort hele tiden, hun var redd for at vi var sultne. Mor i huset var utrolig grei, hun var i godt humOr hele tiden og hadde en fantastisk latter. Far i huset snakket svaert lite, han spurte helt i begynnelsen hvor vi var fra, og etter vi svarte Norge var han ganske stille. Solheim har Odelagt godt for nordmenn i Sri Lanka. Men etter vi nevnte Sigiriya og Adams peak virket han mer positiv til oss. Pa kvelden mOttes alle i klassen, og meg og Camilla fant ut at vi var de eneste som hadde jobbet noe searlig. Neste morgen fOr vi skulle dra bearte vi 800 trepAler vekk fra Akeren. Utrolig kjekk opplevelse selvom vi vasset i kudrit og 30 grader og steikende sol. Tror jeg har fAtt noen brevvenner siden ungene i huset spurte etter adresse sAnn at de kunne sende brev.. 2 smA dager igjen i Sri Lanka gruer meg til 40 graders forskjell...

Hei, kalde og snofulle landsmenn!

En av dei meir spennande tinga vi ha gjort under oppholdet vaart her paa oya, var og reise heim til lokale og bu og delvis arbeide med dei i to dagar. Det er virkelig eit gjestfritt folk vi er paa besoek hos. Vi fekk mat opptil oera og blei generelt tatt ganske godt vare paa.
Etter seks dagar paa stranda i Hikkaduwa, tok vi en liten tuk-tuk tur til Unawatuna for eit par dagar til med bading og strandliv. Hoeres det bra ut eller?:)
Sjoelv om eg og Marius maatte vente i to og ein halv, svaert saa sulten time foer vi fekk mat foerste kvelden, likar eg meg godt her i Unawatuna ogsaa:)
Men skal heller ikkje legge skjul paa att det skal bli litt godt aa komme heim til Lundheim, sjoelv om det er aldri saa mykje sno der:)

Har til no paa Sri Lanka, hatt eit fantastisk opphold. Fjelltur, trappetrinn, hyggelige folk, fine strender, sol, (bedre mat enn i Afrika), litt meir trappetrinn og en saerdeles kort haarklipp. Eg kjem til aa ha mange fine stunder aa sjaa tilbake paa, for meg sjoelv og med klassekameratane mine!:)

Kos dykk dei naermaste dagane i snoen, saa skal eg gjere det samme her nede i varmen.. kose meg altsaa:)

Bassenget på Kandalama sett ovenfra:)

Hva gjør vi her?

Og her?

Tøffe gutter på vei til meditasjon i jungelen

Enkle kår under meditasjon på Nillambe

Ikke så mye annet å gjøre enn å tenke når man ikke har lov å snakke:)

Våre to sjåfører som loset oss gjennom kaotisk trafikk:)

Mr. Malik, vår kjære spøkefugl, sammen med Sondre

Anna mater "baby" elefanten

Tori og May Elen får seg en dusj

Fra poolen på Kandalama

Solnedgang over Hikkaduwa

To glade gutter:)

Kveldsmeditasjon med chanting

Møte med Nonviolent Peaceforce, en organisasjon som jobber i konfliktsonen

Arne, Første mann opp på Adams Peak:)