på tur med verdens flotteste jenter

Jeg har jo vært altfor treg med å blogge, men nå har jeg endelig fått satt meg ned for å si litt om hvordan det har vært å ha globalgjengen med på tur.

Vi møtte hverandre på Nairobi Youth Hostel først, og det var utrolig koselig å vite hvem jentene var på forhånd etter de dagene jeg hadde hatt på Lundheim i forkant. Så bar det avsted til Maralal og hjem til huset mitt. Jeg var veldig nervøs for om huset fremdeles stod - og med unntak av noen puter osv. var alt som det hadde vært før. Lino koblet til dusjen igjen mens jentene var på SHERP, men det var tydeligvis bare jeg og han som hadde fått varmt vann av den. De beskjedne pikene sa ingenting om at den hadde streika og bare hadde kaldt vann - ergo ble det en strek i regningen at de ville gå så lenge uten å kunne få seg en skikkelig dusj.

Da vi kom til Ngurunit ble jeg overrasket over hvor lite klaging det var. Alle jentene var ytterst positive til alt. Selv da landroveren begynte å koke etter bare 30 km og jeg ymtet frempå at turen kunne ta kanskje en 15 timer i stedet for 9 var dette helt ok.

I Ngurunit hadde vi mange koselige stunder, og det var veldig koselig å få litt mer tid til å snakke med hver enkelt av jentene. Jeg lå i samme hytte som Kristina og Astrid i manyattaen, og de hadde mange kloke og interessante betraktninger å komme med.

Da vi var tilbake i campen i Ngurunit var det tydelig at et par jenter viste litt større fascinasjon for krigerne enn de øvrige jentene. Ragnhild og Silje grep sjansen og danset til krampa nesten tok dem. Jeg skjønner dem veldig godt, for sang og dans er jo noe av det jeg blir mest rørt og betatt av i Samburu.

Dere foreldre har all grunn til å være stolte over jentene deres. De har pågangsmot, viljestyrke, positive holdninger og sundt bondevett. I tillegg er de reflekterte og oppegående og en sann fryd å ha med på tur.